Fotballfrue tvang meg


Fotballfrue tvang meg ut av en dyp dvale

Mange har sikkert sprsml om hvorfor, og hvordan jeg kom tilbake s plutselig. Sannheten er at jeg ble lurt ut av en deilig og dyp dvale. Etter alt oppstyret med fotballfrue, og de sprsmlene som melder seg i etterkant i forhold til andre rosablogger: er de virkelig sanne? Redigerer alle bildene sine? Skriver alle kommentarer under falskt navn? Nei, jeg har ikke tenkt til diskutere fotballfrues store utdritelse, jeg skal holde meg helt og fast til virkeligheten. Det forpinte skriket etter hjelp fikk meg til dra tilbake til bloggen for vise dere hva sannheten er. Det er jo hele poenget med bloggen min, en stor klyse med sannhet som man enten liker eller ikke. Man kan virkelig ikke gjre noe med sannheten, den bare er der - selv etter at man har gjort noe skikkelig dumt.

Sannheten har alltid blitt sett p som det viktige. Vi har alle hrt fraser som: " si sannheten er alltid best" eller "Sannheten kommer alltid frem". I og for seg er jo dette ganske s sant, men dette kan det alts stilles sprsmlstegn til. Selv om det er meningen at vi skal vre rlige betyr ikke dette at vi alltid br. Hvis vr venninne spr om hva du synes om det sykt lekre kjedet hun fikk av kjresten sin til jul, og du egentlig ikke er s veldig jublende for objektet, s lyver vi og sier at joda den var fin. Vi m faktisk lyve for f verden til g rundt, for f livene vre til vre stabile. I slike situasjoner er det s klart lov til komme med en liten hvit lgn. Det samme gjelder nr en du ikke har spesielt lyst til vre med spr om dere skal finne p noe, hvite lgner er livreddere.

S beveger vi oss over til de store lgnene, de som ikke er hvite lenger. Disse lgnene er store sammenflettede nett av hvite lgner. En stor del av livet til personen er bygget opp p lgn, og hvis noen finner ut av dette kommer personens status til bli grundig forandret. Se bare p fotballfrue, og hvordan vi alle fler om henne akkurat n. Det er nr slike massive vev av lgner ser dagslyset, at vi selv tenker at vi aldri ville ha gjort det samme. Da sier jeg, vel tenk igjen. Jeg sttter ikke lgnere, jeg prver bare sette meg inn i deres situasjon. Deres stressende hverdag med kommentarer, og et stort press p vre perfekt. Da er det viktig forst at en liten hvit lgn n og da, kan vokse seg til store trr av lgner som faktisk blir en stor del av livet ditt. Helt rlig, med hnden p hjertet, kan jeg si at jeg aldri har fusket med mine kommentarer. Likevel er jeg ganske s sikker p at det er flere der ute som har gjort dette, fordi hva er sannsynligheten for at fotballfrue er den eneste toppbloggeren i Norge som har lurt til seg litt ekstra skryt? Vi vil jo alle ha skryt en gang i blant. Jeg vet at mannen hennes har gtt ut og sagt seg skyldig i dette, men vi kan aldri vite om dette er sannheten som finner veien frem i lyset eller bare enda en pbyggelse av nettverket. Jeg har ingen spesiell formening om det var han eller hun, det viktige er at vi er klar over at slike ting skjer.

Derfor har jeg bestemt meg for ha et pent kommentarfelt her p bloggen. Det vil si at alle kommentarer blir publisert yeblikkelig. Jeg har hatt dem under godkjenning, slik at jeg selv kan lese igjennom dem og gjerne svare noe klokt innen jeg godkjenner. Jeg har alltid flt at jeg har hatt mer kontroll med et kommentarfelt der alle kommentarer m godkjennes, men n har jeg aldri hatt store problemer med trollere her inne heller. Alle kommentarene har blitt publisert, og de har ftt svar, s det har ikke vrt noen form for kommentarfusk her. Likevel nsker jeg at dere kan f et litt bedre forhold til bloggen ved at deres kommentarer yeblikkelig dukker opp, isteden for vente p at jeg skal godkjenne den frst.

- BaadBlood

Stryk p eksamen

Eksamenstiden er her, og ikke alle opplever strlende resultater.

Jeg har alltid vrt fan av konseptet med eksamen. En halvveis fridag der man svarer p diverse sprsml og refleksjonsoppgaver. Eksamen har som regel vrt noe lett som hever karakteren i faget, men ikke denne gangen. Jeg har n opplevd den frste stryken i hele mitt liv, og jeg er helt OK med det. Jeg leste ikke s bra til eksamen, og jeg leste lite igjennom hele halvret. Jeg droppet ut av forelesninger, og holdt meg ikke oppdatert i forhold til faget. Det er dermed ikke et massivt sjokk at eksamen ikke gikk s veldig bra. Etter en turbulent eksamensbesvarelse kan man ikke hpe p annet enn stryk.

Det er viktig se at stryken ikke er verdens undergang. Kanskje kommer den snikende p deg og slr deg bevisstls, men det betyr ikke at man bare skal gi opp. Det var min egen feil at jeg strk, for mange andre vil ikke dette vre tilfellet. Noen leser som bare det, og jobber jevnt utover ret men fr likevel den samme karakteren. Likevel er det viktig at man holder hodet hyt, og ikke gir opp. Etter at jeg s resultatet fra min eksamen gikk jeg rett inn og meldte meg opp til eksamen for neste semester. dvelle med fortiden for lenge er bare tull nr det er snakk om noe s uviktig som aldri kan endres. Hvis jeg kunne gtt tilbake i tid hadde jeg helt klart pushet meg selv litt hardere, men det er viktig se at vi bare er mennesker. Vi gjr feil, vi forstr hva vi har gjort feil, og vi lrer av vre feil. Det er slik prosessen foregr, og det er dermed ganske urimelig at en drlig karakter, eller stryk, skal styre oss utfor stupet. Tross alt, det er bare melde seg opp til eksamen p nytt.

N som jeg har gtt igjennom eksamen en gang, er jeg klar for ta eksamen med storm. En drlig karakter har bare gitt meg strre motivasjon til rule eksamen neste gang. Slik hadde jeg aldri klart flt det fr, men n er ikke dette et problem lenger. Jeg klarer se mine egne feil uten bryte ut i grt. Jeg klarer vurdere meg selv utfra realistiske ml, og sette fokuset mitt p de rette stedene. Selvsagt hadde jeg det mye bedre forrige halvr enn jeg har hatt det hele livet, men n har jeg litt erfaring med vre lykkelig og jeg kjenner meg selv.

Til alle dere som ikke bestod eksamen, eller fikk skalte drlige resultater: ikke dvell for lenge p noe s uviktig. Jada, jeg ser viktigheten av best eksamen og f gode karakterer, men nr faget bare kan bli tatt p nytt er ikke dette et stort tap. Det finnes s mye verre her i verden, og drlige resultater er sterkt overvurdert p skalaen over fle ting. F grep p deg selv igjen, og start p nytt.

Mange vil kanskje bli overrasket over dette innlegget, og det forstr jeg. Her kommer jeg, etter mange mneder, og skriver om eksamen som om ikke noe har skjedd. Diverse sprsml virvler sikkert rundt, og jeg skal forklare bare ikke enda. Betyr dette at jeg er tilbake? Betyr dette at BaadBlood og hennes grusomme liv er tilbake? - Nei, og det er nettopp dette som er s interessant. Livet mitt er helt fantastisk, men jeg nsker formidle det til dere uansett. Jeg har savnet bloggen, og alle dens gleder.

- BaadBlood

En liten oppdatering

Heisann, dere. Jeg har desverre ikke hatt mulighet til oppdatere bloggen den siste tiden. Jeg har fokusert mer p gjre det jeg synes er gy, nemlig skrive historier. Disse historiene legger jeg ut p Wattpad, s flg meg gjerne der. Jeg heter Trustless p Wattpad. Uansett, der vil jeg ogs fortsette den historien jeg har begynt p her inne, Hjelperne. Du kan ogs flge meg p Twitter: Trustless_Story, men denne kontoen er alts bare for historieoppdateringer. Kanskje jeg kommer tilbake her en dag, men det er enda usikkert. Det fles trygt ha en blogg jeg kan komme tilbake til hvis ting begynner bli drlige igjen. Og hvem vet, kanskje jeg ender opp med skrive en slags biografihistorie, med meg selv som hovedperson s klart. Tusen takk for at dere har fulgt meg s langt, og jeg hper virkelig at dere nsker lese historiene mine og flge meg videre p Twitter. Vit at jeg alltid vil vende tilbake nr noe ikke gr som det skal.

- BaadBlood

Verdens beste serier

Tenkte jeg skulle fortelle litt om min hverdag


Jeg er jo, som sagt, mye hjemme. Selv om jeg egentlig skal lese, s er ikke akkurat dette noe man kan gjre i 8-9 timer i strekk. Det er viktig ta gode pauser slik at man faktisk fr med seg det man driver med. Dessverre er jeg den typen som lett blir distrahert, og som liker ta lange pauser. Dessuten er jeg den personen som liker se p en serie mens jeg tar meg noe spise. Serien varer i 45 minutter, mens det spise varer i kanskje 5 minutter. Slike ting har jeg alltid hatt problemer med, s dere kan jo tro at jeg har ftt sett en del serier.

Jeg har akkuratt blitt ferdig med Supernatural og Hell's Kitchen, og er usikker p hva jeg skal se p n. Supernatural er den serie som jeg liker, som jeg elsker. Serien gir meg absolutt alt jeg trenger, men n er det en stund til den begynner igjen - selvflgelig. Jeg har sett en del av Teen Wolf ogs, men det gir meg ikke den samme flelsen. Og ja, jeg s p Teen Wolf fr det var kult. Jeg s p Teen Wolf etter at den frste episoden hadde kommet ut, s det er en serie jeg virkelig har fulgt. Dessverre gir den meg ikke den samme flelsen som Supernatural.

-

I den siste sesongen n har ogs Teen Wolf blitt veldig spesielt. Jeg synes de har gtt litt ut av hovedtemaet sitt p en snn mte som ikke er greit. Nr de lager en serie om en tenringsvarulv, s forventer man mer om akkurat dette. Jeg synes de heller fokuserer mer p ting som Supernatural gjr. Spesielle monstre, og fenomener som de m ta seg av, oversetting av forskjellige sprk, ritualer og symboler. Det fungerer p Supernatural fordi det handler om to brdre som driver med akkurat dette. En annen ting jeg har lurt p er hvordan de bare har "glemt" Allison. Jeg har ikke sett at de har srget noe spesielt, og det virker s urealistisk. I tillegg har denne nye jenta, husker ikke helt hva hun heter, bare tatt plassen hennes uten noen form for protester. Ikke misforst meg, jeg er mer enn overlykkelig over at Allison er borte. Jeg likte aldri hennes rolle, og jeg syntes den utviklet seg til bli bare mer og mer tragisk. S jeg synes serien har ftt en god vending, men hvis de virkelig likte henne s burde de srge p en eller annen mte. De er tross alt bare tenringer, og de har mest sannsynlig ikke opplevd s mange ddsfall i nr vennekrets. Jeg skjnner at Sam og Dean i Supernatural ikke blir tatt s nr av at folk dr lenger, men bare se p hvordan de srger etter hvert eneste ddsfall. Det virker s mye mer realistisk, og s mye mer ekte. Likevel synes jeg Teen Wolf er helt ok.

Hell's Kitchen gir meg bare en god og morsom stund. Jeg ser ikke p det av noen annnen grunn enn le av deltagerne. Se hvor serist de tar det, se hvordan de blir knust av brente ting og nybegynner feil. Etter at vi har sett en episode pleier alltid kjresten min og jeg lage oss middag eller et annet form for mltid. Vi lager litt hver, og jeg samler det p to talerkner mot slutten og fr det til se bra ut. Vi har hatt det veldig morsomt med den serien. Vi har tenkt til se Hotel Hell eller noe lignende, fordi det er virkelig morsomt se p. Dessuten s lrer man litt selv, noen sm tips og triks her og der.

P sndag hadde jeg den frste av tre breddetester i Ex.Phil, og det gikk faktisk veldig bra. Man mtte ha 66,6% for f godkjent, og jeg fikk 77,5% s det var i hvert fall litt greit. S lenge jeg fr godkjent p en av de to gjenvrende testene, s kan jeg best faget. Jeg har troen denne gangen, det kan faktisk g bra for meg.

Men hvis jeg har tenkt til at dette skal fungere s m jeg komme meg tilbake til lesingen.

- BaadBlood

Tomt skall

Leiligheten var et tomt skall




Etter ha hentet nklene ventet jeg p kjresten min i byen, fr vi dro rett til leiligheten. Vi visste ikke helt hva vi kunne forvente oss, s spenningen var enorm. Da vi endelig fant frem og lste oss inn var leiligheten et eneste stort, tomt skall. Det virket fantastisk, at vi satt der i vr egen leilighet. Den hadde selvsagt ingen mbler, s vi mtte tilbringe de neste timene p gulvet. Etter en stund kom foreldrene til kjresten min, de hadde tatt med seg en del mbler. Kjresten min hadde mesteparten av mblene man trenger for en leilighet, mens jeg hadde mesteparten av innholdet - pynteting, kjkkenredskaper og lignende. Foreldrene hans kom med en sofa, tv, tv-benk, salongbord, en liten hylle og to senger. I tillegg hadde de med de f tingene han har, som hans elskede gitar og noen gigantiske hytalere. De hadde ogs med seg litt mat som vi spiste fr de dro.

Vi satt oppe til sent for sl opp, og sette sammen alle mblene. Likevel var leiligheten vr ganske s tom. Etter en uke p skolen kom min far for levere de tingen jeg skulle ha med meg. Da ble hyller og skap fylt opp med det meste. Vi fikk kjpt vaskemaskin, to hyller, en hylle til badet, nytt salongbord, skrivebord, mikroblgeovn, brdrister, skriver, pynteting, blomster og litt ekstra til kjkkenet. Min far hadde tatt med et lite kjkkenbord, og for det meste bare stash. Det tok flere dager komme i orden etter den store leveringen, men etter en stund (og 10 000 kr fattigere), hadde vi kommet oss ordentlig i gang.

Likevel var det noen feil med leiligheten vr. Det tok oss en uke finne ut hvor postkassen vr var, og deretter oppdaget vi at den var full av brev til andre folk. Vi tok de med oss og sendte dem i retur, men fikk de bare tilbake igjen. Typisk at det skal vre s vanskelig gi fra seg noen idiotiske brev. Heldigvis virket det bare som om det var typiske reklameting. S det var nok ikke noe viktig. S oppdaget vi at postkasselsen vr var delagt, eller for lite smurt. Den fungerte rett og slett ikke. Selv om kjresten min stod i flere minutter, og brukte alle krefter, s ville den ikke g igjen. Vi dro ut nkkelen, og kontaktet SIB med det samme. Dagen etter hadde de fikset problemet. Dessverre hadde vi det samme problemet med inngangsdren vr. Lsen var s hard at vi flere ganger trodde vi aldri kom til f den opp, dette problemet ble ogs fikset ganske raskt.

Etter en stund fikk vi problemer med lysene. Lyset over kjkkenbenken sluttet fungere, mens lyset p soverommet blinket voldsomt om kvelden. Det var ganske skummelt se p Supernatural mens lyset blinket ukontrollert. Det merkelige var at lyset bare begynte blinke etter at vi hadde hatt det p lenge, og deretter skrudd det av og p. I tillegg var det ganske s merkverdig at dette bare skjedde p kvelden. S nr vaktmesteren, eller hva han var, kom for fikse det s kunne han ikke se problemet. Jeg prvde forklare det til ham, men jeg tror ikke han forstod hva jeg mente. Tross alt, det er ikke akkurat s veldig lett forst problemet. Uansett, lysgreiene ble alts ikke fikset, og det plager oss fortsatt. Vi m bare vre flinke og ikke skru lyset av og deretter p.

Nylig fikk vi problemer med oppvaskmaskinen, som begynte lekke. Den ble sjekket ut, og vi fikk beskjed om at den skulle byttes. Byttingen skjedde en stund etterp, men innen en uke. Under byttingen var det flere ting vi endte opp klage p, men det har lst seg n. Vi dro en tur til min kjrestes foreldre, fordi han mtte hente vinterdekkene p bilen. Siden vi nylig hadde funnet boden som hrer til leiligheten kunne vi endelig hente ting som ikke ndvendigvis behvde vre inne i leiligheten. Boden vr er veldig stor, og vi er usikre p om vi noen sinne kommer til finne noe vi kan ha i den. Forelpig er det fem dekk, og litt julepynt. Hvis vi skal bytte ut en sofa eller lignende er kanskje dette et fint sted plassere den gamle i mellomtiden. Men tross alt, vi har en ganske s ny sofa.

Forelesningene var helt greie. Til og med seminargruppen jeg hadde blitt satt p endte opp med fungere. Ja, de hadde satt meg opp p seminargruppe med 20-30 stykker som hadde vrt i faddergruppe sammen og blitt kjent. Mens jeg kom inn som en raring og bare, jada. Likevel, det ordnet seg. Tre jenter tok kontakt med meg, og vi ble litt kjent. Jeg har i hvert fall noen gjre oppgaver med, det er det viktigste. Nr jeg gr rundt i byen, til og fra forelesninger eller seminargrupper, s fler jeg meg merkelig alene. Byen er stappet med folk, men jeg er isolert, alene. De vet ikke hvem jeg er, og de kommer aldri til f vite det heller. Det samme gjelder forelesningene, jeg er bare en av mange. De andre som er der kunne ikke brydd seg mindre, ikke foreleseren heller. P en annen side er det litt positivt, ingen fr med seg at jeg skulker. Likevel vil jeg ikke falle inn blant gamle synder.

Hver morgen drar kjresten min fr meg, og fr han drar kommer han inn p soverommet og klemmer meg i senga. Ofte har han 3-5 minutter p seg. Hver gang han gr begynner jeg nesten grte. Det er s vondt skilles fra ham. Selv om det bare er for noen f timer, fr han igjen kommer hjem. Vi har bodd sammen i en mned, og jeg takler enda ikke at han m dra hver morgen. Han sier at han fler det p samme mte, men jeg vet ikke helt om han gjr det. Nr han drar skal han forte seg ned til bybanen, og konsentrere seg om komme seg p skolen. Jeg, derimot, skal ligge alene i senga i noen timer fr jeg str opp og drar p en forelesning. Det er bare s vanvittig vondt se at han drar hver eneste dag.

- BaadBlood

Jeg ber ikke om tilgivelse

Jeg ber ikke om tilgivelse, bare forstelse


Hver gang det skjer noe drastisk i livet mitt, og jeg ikke lenger klarer henge med s melder jeg meg ut. Jeg melder meg ut fysisk og psykisk. Hver gang dette har skjedd s har bloggen blitt satt p vent. Den har blitt skjvet til side som noe uverdig. Jeg har likegyldig gtt videre med livet mitt, prvd bygge det opp igjen. Noen ganger fles det som om jeg har bygget opp livet, ogs er det noen som knekker det midt p, og jeg m bygge det opp p nytt. Andre ganger fles det som om livet mitt blir knust til tusen biter, og at jeg m lete etter de f bitene som ikke har blitt delagt i prosessen. Jeg hadde mange slike oppturer og nedturer da jeg prvde stabilisere livet mitt etter innleggelsen. En irriterende lrer var spesielt motstander av at jeg fortjente f et vitneml. Men jeg kjempet. Jeg beviste for han, og alle de andre, at jeg fortjente det vitnemlet. Jeg bestod alle eksamnene mine, bde muntlige og skriftlige. Jeg fikk s mye ros for den muntlige eksamenen min at lreren, han som ikke nsket at jeg skulle f et vitneml, kom og takket meg. Han takket meg fordi jeg ikke hadde gjort ham flau, slik han helt sikkert hadde forventet at jeg ville.

Etter ha satt inn alle mine krefter p skolen gikk jeg videre til sommerjobben. Jeg endte opp med pendle mellom tre forskjellige sommerjobber, slik at jeg skulle tjene inn nok penger til studietiden. Jeg dro klokken tte om morgenen, og kom hjem klokken ti om kvelden. Kort sagt fikk jeg ikke utrettet s mye da jeg frst var hjemme. Det virket som om forholdet mellom kjresten min og meg skulle ryke da han hadde problemer med at jeg var s mye borte. Det var ikke det at han ikke stolte p meg, han bare nsket tilbringe mer tid sammen med meg. Det er jo forstelig, men det han ikke tenkte p var det faktum at vi snart skulle flytte og at en av oss mtte vre den ansvarlige som tjente inn penger til dette. Vi hadde enda ikke funnet et sted bo, og vi visste enda ikke om vi hadde kommet inn der vi hadde skt. Vi skte gjennom SIB (studentsamskipnaden i Bergen), de skulle liksom ta hnd om nye studenter som var utenbys fra. Jeg og kjresten min skte leilighet 1. januar, men vi fikk ikke tilbud om et sted bo. Etter dette sendte jeg en sur mail, og sa akkurat hva jeg syntes om opplegget deres. Vi var begge studenter fra en annen by, og vi ble likevel utdanket av studenter som skte etter juni. Da fikk vi endelig et tilbud. De fortalte oss at vi skulle f bo i en familieleilighet, det var bare ett problem - leiligheten var ikke klar fr 18. august.

Min kjreste startet ikke p skolen fr 18. august, s for han var ikke dette et problem. Mitt problem var at fadderuken begynte 11. august, og denne uken inneholdt flere obligatoriske ting. Jeg dro over til Bergen alene, for bo i leiligheten til en kvinne jeg aldri hadde mtt. Naboen min hadde en bekjent i Bergen som sa jeg kunne bo der i en uke, slik at jeg fikk med meg fadderuken. Jeg var overlykkelig. Jeg hadde ftt en leilighet, kommet inn p det studiet jeg nsket og fadderuken var ikke lenger et problem. Kvinnen som bodde i leiligheten jeg ogs skulle bo i den neste uken, fortalte meg at hun skulle flytte inn til kjresten sin en uke - slik at jeg fikk leiligheten for meg selv. Det var jo vel og bra, men jeg merket etterhvert hvor ensomt det ble.

Min frste utfordring i Bergen var finne frem. Jeg gikk rundt i gatene i over en time, mens jeg prvde finne ut hvor vi skulle mtes frste "skoledag". Det var da jeg fikk ye p en jente som hadde samme type kart som meg, et kart jeg hadde ftt tildelt av det psykologiske fakultet ved universitetet i Bergen. Hun var alene, noe som ga meg mot. Jeg gikk bort til henne spurte om hun visste hvor vi skulle mte opp. Tenk dere det, jeg snakket med en fremmed! Hun visste det ikke, men sammen fant vi frem. Senere ble vi delt inn i faddergrupper. Jeg kom ikke med denne jenta, fordi vi ikke gr det samme studiet. Hun skal studere generell psykologi. S min neste utfordring var bli kjent med de som hadde blitt plassert i faddergruppen min. En gjeng med veldig forskjellige mennesker. For vre helt rlig flte jeg ikke at jeg passet sammen med noen av dem. Jeg ble stende i utkanten, mens jeg kikket inn og observerte de andre. Etterhvert tok de kontakt med meg, heldigvis. De begynte snakke med meg, og jeg begynte snakke med dem. Likevel fikk jeg aldri flelsen av at noen av de var perfekte venner for meg, eller at jeg hrte til i en spesiell gjeng.

Senere i fadderuken ble vi presentert for en gutt som ikke hadde hatt anledning til komme fr. Han var den eneste gutten i vr faddergruppe, s jentene kastet seg over ham med det frste. Dagen etter han kom skulle faddergruppen min inn p et utested. Jeg har aldri vrt p noe lignende fr, s jeg var veldig nervs. Det var mye morsomere enn jeg hadde trodd. Denne gutten i faddergruppen min begynte raskt snakke med meg, og snart hang vi sammen hele tiden. Han spanderte drinker p meg, og hjalp meg med komme inn i miljet i Bergen. Denne gutten mtte dra tidlig siden han bodde s dumt til i forhold til buss, s jeg tilbd ham sove p sofaen i leiligheten til min nabos venninne. Han takket ja, og vi hadde det gy resten av kvelden. Det var mange ting han syntes var rart ved meg. For eksempel at jeg fortalte kjresten min at han skulle sove hos meg, og at dette ikke var et problem for verken meg eller kjresten min. Det at jeg ikke ordnet meg s mye, og ikke klagde p klrne hans var ogs noe han ikke var vandt med. I tillegg var han fascinert av min kjrlighet for joggebukser, musikksmaken og filmsmaken min.

Mot slutten av uken kom kjresten min, som ble med oss p fadderuken - selv om han egentlig ikke hadde lov. Gutten jeg ble kjent med hjalp han inn p utestedene slik at han fikk vre med oss. Senere spanderte denne gutten drinker p bde meg og kjresten min, en skikkelig koselig fyr. Gutten ble med oss hjem for lne sofaen enda en gang. Han sa at han kunne ha musikk p rene slik at han ikke hrte noe, men jeg har tross alt litt verdighet - litt. Dagen etter mtte vi egentlig tidlig opp, fordi vi skulle p en omvisning rundt p lesesalene og lignende. Det var slik at vi skulle vite hvor byggene befant seg nr vi skulle begynne p studiet. Gutten sa at han heller kunne gi meg en privatomvisning, siden han var fra Bergen. Dette reddet dagen vr, en tidlig oppvkning fungerer sjeldent bra for meg. Gutten ga meg omvisning senere, hjalp meg med kjpe bker, f studentbevis og senere finne frem til lesesaler og mte opp hos SIB inne p studentsenteret for f utdelt nkkel til leiligheten.

Som du ser s er det mye som har skjedd, og dette er bare begynnelsen. Dessverre er det mye som skjer for yeblikket, s jeg rekker ikke fortelle mer om hva som allerede har skjedd. I dag skal jeg lese, for prve ta igjen alle de andre (kommer tilbake til dette senere i historien). Klokken 17.30 begynner et informasjonsmte for leilighetene her, der det skal vre ja, informasjon. Usikker p nyaktig hva slags informasjon som kommer, men det er helt sikkert viktig. Dessuten er det greit dra p det frste informasjonsmtet, og heller droppe de andre hvis det er tragisk. Snart kommer kjresten min inn dra, og da blir det middagslaging. Det er dessuten viktig at jeg skriver disse innleggene nr han ikke er til stede. Han vet selvflgelig alt om depresjonen, men det er noe eget og personlig med denne bloggen. Her kan jeg skrive hva jeg fler og mener rett ut. Jeg hadde aldri prvd avslre hvem jeg er, eller satt dette i fare. Hvis kjresten min, eller noen andre, fr vite hvem jeg er s vet jeg ikke om jeg kan klare skrive slik jeg gjr n. Rett fra sjelen. Det er som om jeg bare skriver ned det jeg tenker, nr jeg tenker det. Som kan vre problematisk hvis noen finner ut av hvem jeg er. Jeg vet at det er mange der ute som prver, for jeg har ftt mailer og lignende der dere forlanger vite hvem jeg er. Men hvis jeg avslrer det, s kommer jeg ikke til klare skrive mere. Og hva er vel vitsen med vite hvem jeg er hvis jeg ikke blogger lenger?

- BaadBlood

JEG ER LYKKELIG

Du trodde kanskje jeg hadde forsvunnet for godt, men der tok du feil!

Det er s utrolig mange ting jeg nsker fortelle dere, men jeg har ikke s mye tid. Jeg trodde aldri at jeg skulle kunne fle p lykkerusen, men der tok jeg feil. Det samme gjelder alle dere som trodde jeg ikke kom til klare det, alle dere med negative ting fortelle meg. Men tross alt, jeg hever meg over dere. Jeg har ikke tenkt til kaste bort tiden min p tull. Jeg gikk fra ekstremt depressiv med selvmordstanker (og forsk), til bli en helt ny person. N bor jeg i en nydelig leilighet p litt over 40 kvadratmeter, sammen med kjresten min. Jeg gr arbeids- og organisasjonspsykologi ved universitetet i Bergen. Jeg har blitt kjent med mennesker, men jeg sliter fortsatt litt med si de rette tingene og oppfre meg p den rette mten. Jeg mter opp til forelesninger og seminargrupper. Jeg tok til og med mot til meg, og snakket med en fremmed. Hun er helt fantastisk, og vi har vrt sammen et par ganger. Jeg lager mat selv, rydder, vasker og klarer meg selv. Kjresten min hjelper selvsagt til, men han kommer hjem klokken fire hver dag.

Jeg visste at jeg aldri kom til bli kvitt depresjonen fullt og helt. Det er noe som sitter igjen i meg, helt klart. Likevel er jeg glad for det jeg har for yeblikket. En varm rusende glede som sprer seg utover kroppen min. En herlig flelse av hre til hos noen, og en herlig flelse av at jeg faktisk kan klare det jeg vil. Jeg vet at det er et halvt r siden jeg skrev noe sist, og mye har hendt, men jeg har ikke glemt dere. Jeg skulle s gjerne ha skrevet, fortalt dere at alt var bra. Jeg stakk til og med innom noen ganger for fortelle dere at jeg lever. Siden dette bare var gjennom kommentarer er jeg ikke sikker p om dere faktisk fikk dette med dere. Uansett hper jeg at dere fr det med dere n, gjennom dette innlegget.

Jeg vet ikke hvordan fremtiden kommer til bli, og jeg vet ikke hvordan jeg kommer til takle alt - men jeg vet at jeg skal prve holde dere oppdatert. Jeg skal starte med fortelle dere hva som har skjedd de siste mnedene, fylle dere inn der det er tomt. Fortelle dere hvordan jeg kom fra deprimert til lykkelig. Det var en hard prosess, en prosess jeg ikke trodde var mulig gjennomfre, men jeg klarte det. Jeg skal fortelle dere hver eneste lille detalje, men som sagt er det ikke tid akkurat n. Jeg har nettopp fikset meg, tenk det dere, og er p vei ut dren. Jeg skal p forelesning i PSYK100 sammen med den jenta jeg fortalte dere om tidligere i dette innlegget. Jeg m finne et navn til henne, for dere kommer nok til hre mye om henne. Forelesningen starter 10.15, noe som betyr at jeg m f opp farten hvis jeg har tenkt til rekke det. Jeg kommer til poste et nytt innlegg s raskt jeg bare kan, men om det blir senere i dag eller i morgen vet jeg ikke.

Jeg tenkte dere bare ville vite at jeg hadde det bra, nei mer enn bra - jeg er lykkelig.

- BaadBlood

Del 6 - Anne

Nr alle er mot deg..


Jeg forstod ikke hvor jeg var. Jeg hadde plutselig dukket opp utenfor et tempel. Var jeg dd? Siden det ikke var noe rundt tempelet hadde jeg gtt inn. Det var ubeskrivelig vakkert der inne. Rett og slett nydelig. Da ynene mine vendte seg til lyset der inne stod det flere folk og s p meg. En gammel mann rakte hnden sin ut mot meg, mens flere gutter stirret med store yne. Skjelvende gikk jeg mot den gamle mannen. Jeg trengte noen svar. Frst og fremst lurte jeg p hvor jeg var, og hvordan noen kunne dra meg vekk fra virkeligheten snn plutselig. Jeg hadde sittet i Mentopias drlige strk, sulten og forgrtt. Jeg hadde ventet p at noen skulle gi meg mat eller penger. skaffe det selv ville vrt selvmord for meg. Aldri i verden om jeg hadde klart drepe ett dyr. For f mat og penger mtte man drepe ett dyr. Jeg kunne solgt skinnet og deler av kjttet jeg ikke kom til spise, men jeg ville aldri klare jakte. Jeg var mislykket.

"Hvem er du?" Spurte jeg usikkert.

Mannen smilte vennlig til meg mens han slapp hendene sine ned mot siden.

"Jeg gr under mange navn. Trawen, Boss og Vokteren er de vanligste."

Jeg ble sjokkert. Vokteren. Da var jeg dd. Jeg stod foran Gud, det kunne ikke vre en annen grunn.

"Hva heter du, og hvor er du fra, mitt barn?" Spurte han med en mrk og fattet stemme.

Jeg sank ned p knrne mine.

"Jeg er Anne fra Mentopia," sa jeg lavt.

Jeg kjente hnden hans p hodet mitt.

"Reis deg opp, Anne," sa han mildt.

Jeg reiste meg opp, og stod ansikt til ansikt med en av guttene.

"Du lyver, jeg er fra Mentopia!"

"Alexindouz, g bakover!" Ropte Vokteren med en ganske s sint stemme.

Gutten som tydeligvis het Alexindouz gikk motvillig vekk fra meg. Han stirret p meg med et par sinte, brune yne. Vokteren stilte seg imellom oss. Jeg tror han beskyttet oss fra angripe hverandre, men jeg var ikke helt sikker.

"Hva er det som skjer? Er jeg dd?" Spurte jeg irritert.

Jeg trengte noen svar, men ingen hadde hatt planer om gi meg det enda.

"Du er en av Hjelperne, Anne. Hjelperne skal komme fra hver sin verden, derfor skjnner vi ikke hvorfor du har blitt valgt - siden du er fra samme verden som Alexindouz."

N forstod jeg hvorfor de var s sinte og frustrerte. De trodde jeg ly fordi det ikke var mulig at vi kom fra samme verden, men jeg ly jo ikke.

"Jeg er fra Mentopia.." sa jeg mumlende.

Likevel forstod jeg ikke hvordan noe som dette kunne ha skjedd. Vokteren var Gud, og Gud var ufeilbarlig. Det var helt umulig. Jeg visste ikke hvem faren min var, og moren min dde under fdselen min. Jeg s p de sinte ansiktene, en etter en, til jeg kom til Vokterens smilende ansikt. Han visste at jeg ikke ly, likevel mtte det finnes en forklaring p det hele. Med ett frs jeg til. Jeg var en av Hjelperne, og jeg var en jente. Det hadde aldri skjedd fr. En jente som Hjelper, det var helt utrolig.

- BaadBlood

"Syk"

Tredje skoledag, og jeg skulker..


Sjekk ut:http://katrineolseen.blogg.no/

Det er kanskje litt dumt gjort av meg, men jeg flte at jeg ikke hadde noe annet valg. I morgen skal vi ha en stor historieprve om frste verdenskrig og mellomkrigstiden. Siden jeg ikke har vrt p skolen p en stund har jeg ikke ftt med meg s ekstremt mye av det vi har lrt. Jeg vet ikke om dere flger med p alle kommentarene jeg skriver, s jeg kan like godt skrive det her. Jeg nevnte i en kommentar tidligere at historielreren min sier at om jeg ikke dukker opp til alle historietimene fremover kommer han til si at jeg ikke har grunnlag til vurdering - noe som betyr ugyldig vitneml. Jeg valgte derfor bli hjemme i dag for ve til denne historieprven. Jeg vil vise ham at han tar feil. Han kan rett og slett ikke holde p snn som dette. Hvordan har han tenkt til at jeg skal klare komme meg tilbake p skolen om han sier at han har planer om ikke gi meg vurdering i faget. Det delegger absolutt alt. Det slukker gleden min, og jeg ender opp med gi opp. Er det akkurat det han vil, at jeg skal gi opp?

Siden jeg ikke har vknet helt enda skal jeg skrive en del til p Hjelperne for de som er interesserte i det. Tenkte jeg skulle gjre det mens jeg fikk i meg noe frokost, men hva jeg skal spise er fortsatt ganske usikkert. Broren min og sstera mi er ogs hjemme, de er syke. De har hatt vondt i magen veldig lenge n, men det har jeg ogs. Den eneste forskjellen er at jeg har tvunget meg p skolen uansett. Siden sstera mi kastet opp i natt endte det hele med at hun mtte vre hjemme fra skolen i dag. Broren min fikk vre hjemme fordi sstera mi var hjemme, slik at hun kunne passe p ham litt. Da mamma kom for vekke meg i dag tidlig, hun gjr det innimellom, fortalte jeg henne at jeg ikke hadde ftt sovet i natt. Noe som ogs er sant, det er viktig f med seg. Jeg har ligget oppe hele natten med vondt i magen, og gruet meg til prven jeg skal ha i morgen. Jeg m f bra p den slik at jeg kan vise ham, jeg bare m.

Dette er alts de nyeste oppdateringene. Regner med at jeg kommer med et innlegg i kveld ogs for de som lurte p det. Hjelperne kommer jeg til tidsinstille, slik at ikke alle innleggene mine kommer s raskt etter hverandre - jeg hater det. Klokka 16.00 kommer neste del i Hjelperne.

- BaadBlood

Flge deg p bloglovin'?

Okey dere, da har jeg skaffet meg bloglovin'


Jada, dere leste riktig - jeg av alle mennesker har skaffet meg bloglovin'. Hvis du nsker at jeg skal flge deg s legg igjen en kommentar der du skriver hva du heter slik at jeg kan ske deg opp, og dermed flge deg. Jeg vet ikke helt hvorfor jeg gjorde dette, kanskje fordi jeg kjedet meg litt. P en annen side har jeg veldig lyst til f nrmere kontakt med leserne mine. Jeg ser at en del av dere kommer tilbake dag etter dag, selv i den tiden der jeg ikke skrev noe. Det rrte meg skikkelig, og jeg nsker gi noe tilbake. S, igjen, hvis du nsker at jeg skal flge deg m du legge igjen en kommentar med hva du heter p bloglovin'. Jeg gleder meg kjempe mye til flge dere alle sammen!

- BaadBlood

Del 5 - Chrits

Like barn leker best


Vi ble stende i tauset. Det var egentlig ikke s veldig mye si. Verken jeg eller denne Erik hadde noe snakke om. Boss hadde flere ganger prvd f i gang en samtale, men det ble aldri noe mer enn utveksling av ett par ord. Siden det ikke skjedde noe p en stund hadde jeg satt meg ned p en benk borte ved flere forskjellige blomster. De var i alle mulige farger; gule, grnne, bl, rd, rosa og lilla. Det var ikke en ende p all den fantastiske skjnnheten. Det var nesten s jeg mtte kaste opp. Jeg hadde selvflgelig ikke noe imot skjnnhet, men jeg foretrakk jenter - ikke blomster.

Flelsen av at noen stirret p meg ble ganske intens, s jeg lftet blikket. Et kort yeblikk s jeg rett inn i Eriks yne. De var ikke like slitne og skadet som mine, men de s absolutt ikke urrte ut heller. Det s ut som om Erik hadde opplevd mye flt i sin tid, ihvertfall mye flt til vre et menneske. Jeg dro hnden gjennom det brune hret mitt mens jeg stirret p guttungen. Jeg hadde ikke noe spesielt i mot ham. Det eneste problemet var at han var et menneske som skulle ta over etter Boss. Hvordan et menneske kan vre verdig en slik stilling er helt vanvittig. Det er en selvflge at menneskene skal holdes s utenfor de syv verdenene som mulig, men dette hadde visst ikke fungert slik alle hadde hpet p.

Erik satte seg ned ved siden av meg. Det virket som om han jobbet ekstremt mye med seg selv i akkurat denne situasjonen. Kanskje han hadde sosial angst eller noe snt. Det ville nok vrt et begrep menneskene brukte p nervse individer. Virkelig, det var faktisk ikke snn det fungerte. Jeg fjernet blikket mitt fra ham, og det virket som om han slappet mer av.

"Trawen fortalte meg at alle Hjelperne har ulike krefter, hva slags krefter har du?" Spurte han ynkelig.

Jeg stirret p ham. Han hadde faktisk sagt det, og det var helt grusomt hre p.

"Du kaller ham ikke etter hans navn, du kaller ham enten Vokteren eller Boss. Vi er ikke verdige hans navn," prvde jeg forklare.

Jeg tvilte p at mennesket kom til forst hva jeg mente, men forhpentligvis ville han komme til gjre det en gang. Det minste han kunne gjre var skjerpe inn talemten sin. Trawen var navnet p Vokteren, alle visste det men ingen var verdige nok til bruke det. I Zultique brukte vi tillnavnet Boss, mens flere andre verdener brukte Vokteren. Det kom litt an p hva man tenkte om ham. De som brukte Vokteren tenkte ofte p ham som akkurat det, en vokter. De tenkte p ham som en Gud. Vi som brukte Boss s bare p ham som en veileder, ikke en Gud. Dette var mest fordi vi alle visste at han dde, riktig nok etter ekstremt mange r, men som alle vet - Guder dr ikke.

"Beklager, jeg skal gjre det."

Erik s litt nedsltt ut. Det var nesten s jeg kunne ta og kjenne p den trykkende stemningen. Han kom vel ikke til begynne grte.

"Jeg har varme og energi krefter," sa jeg for besvare sprsmlet hans.

Erik lyste opp. Ansiktet hans ble et eneste stort smil da han s bort p meg.

"Virkelig?"

"Ja. Jeg kan ogs se ting som er langt unna. I tillegg har jeg varmekamerasyn, bare nr jeg konsentrerer meg veldig da."

Det virket som om Erik bare ble mer og mer imponert. Det skulle visst ikke s mye til for imponere denne gutten, nei. Jeg mtte nesten begynne le. Kreftene mine var ikke s spesielle.

"Kan du vise meg?" Spurte Erik muntert.

Om jeg kunne vise han, jeg kunne gjre mye mer enn det. Jeg kunne drepe ham med kreftene mine, men jeg kom p at det kanskje ville vrt en drlig ide i og med at han var etterflgeren til Boss. Snart ville folk bye seg ned i knrne nr de s ham, kaste seg mot bakken og bryte ut i grt. Bare fordi de trodde at de fikk den re av mte Gud eller veilederen vr. Jeg vendte oppmerksomheten tilbake til ntiden. Erik ville at jeg skulle vise ham kreftene mine. Jeg holdt hnden min over en av blomstene som hadde blitt plantet ved siden av benken. Det var en rd blomst med mange grnne blader. Jeg visste ikke noe om hva slags blomst det var, det eneste jeg visste var at jeg aldri hadde sett noe liknende fr. Jeg spente musklene nedover armen, og begyne slippe sm varmestrler ned fra hnden min. Erik byde seg spent mot meg. Den lille, rde blomsten visnet under hnden min. Det hadde blitt for varmt for den. Jeg dro hnden min tilbake igjen, og Erik stirret storyd p meg.

"Du drepte den!"

Jeg s p ham med et dovent blikk.

"Det er bare en blomst," sa jeg matt.

Erik s ikke ut til like svaret noe srlig. ynene hans raste av sinne.

"Alle vesener er levende skapninger. Hvordan du bare kan drepe en av dem p den mten er helt.. Grusomt," sa han med en pipende stemme.

Jeg skulle til svare, men s hrte jeg Boss sin stemme fra andre siden av tempelet.

"Hils p Alexindouz fra Mentopia," sa han refullt.

Alexindouz var en hy, og ikke minst, kjekk fyr. Han virket veldig voksen og selvsikker der han kom gende. Han var helt skallet. Mesteparten av hodet, utenom ansiktet, var dekket av en tattoovering. Tattooveringen avbildet en slange som buktet seg rundt p bakhodet hans. Alexindouz satte blikket sitt i meg. Han hadde vakre, brune yne. Han var selvsikker som bare det. Jeg visste allerede hvem av de nye Hjelperne som kom til forfre alle kvinner han mtte p sin vei.

Boss gikk tilbake til arbeidet sitt med lokalisere de andre, mens Alexindouz kom gende mot oss. I det yeblikket skulle jeg nske jeg hadde brukt tiden til bli bedre kjent med Erik. Da kunne vi i det minste ha en samtale gende slik at denne Alexindouz ikke kunne komme og avbryte oss.

"Jeg er Alexindouz fra Mentopia," sa han med en mrk og voksen stemme.

"Ja, jeg vet det. Boss sa det nettopp," mumlet jeg irritert.

Den viktigperen hadde ikke noe her gjre. Hjelperne skulle hjelpe folk, det l litt i navnet vrt. Vi skulle ikke plage mennesker, eller forfre kvinner. Det var rett og slett ikke vrt omrde. Likevel var det mange historier om Hjelpere som ikke hadde gjort jobben sin bra nok, eller om Hjelpere som hadde vrt ufokuserte p grunn av kvinner.

"Jeg er Erik fra Jorden, nei eh.. Tellus!" Sa Erik muntert.

Han tok Alexindouz i hnden og gjorde tegn til at han skulle sette seg ned sammen med oss. Som den idioten han var tok han vel imot tilbudet og satte seg ned p den andre siden av Erik. Vi ble sittende en stund fr jeg kom p samtalen jeg hadde hatt med Erik tidligere.

"Hvilke krefter har du, Erik?" Spurte jeg vennlig.

Jeg ville prve bli venn med Erik. Ihvertfall hvis Alexindouz var det eneste andre valget jeg hadde. Forelpig var det bare disse to jeg kunne velge mellom, og jeg mtte gjre det beste ut av det jeg hadde - som var ekstremt lite. Erik s ikke ut til like sprsmlet. Han tenkte en stund, og ristet litt p hodet.

"Jeg har ingen, tror jeg," svarte han forvirret.

"Vokteren vil sikkert lre deg hvordan du bruker dem. Den delen av hjernen din som styrer kreftene dine har aldri vrt i bruk. Det finnes i alle mennesker, men hvis dere ikke fr rett opplring i hvordan man skal bruke hjernen kommer dere ikke til f noen krefter heller."

Det var Alexindouz som kom med den lange, velformulerte kommentaren. Han sa det som om han var mye bedre enn alle andre. Jeg fns.

", virkelig? Hvilke krefter har du som er s vanvittig gode at Hjelperne har bruk for dem?" Spurte jeg ironisk.

Det s ikke ut som om Alexindouz tok fornrmelsen, for han bare smilte.

"Jeg er god til sloss, jeg kan hoppe veldig hyt og jeg blir ikke s lett skadet."

"Er det alt?" Spurte jeg irritert.

Virkelig, hvorfor trengte Hjelperne denne personen? Han hadde ingen spesielle krefter.

"Ja," svarte han tankefullt.

Jeg klarte ikke riste av meg flelsen av at han skjulte noe.




En evighet senere hadde Boss introdusert oss for to andre Hjelpere. Zaniw fra Huwan og Nicxton fra Tracyon. Zaniw var en ganske hy person med pistrete svart hr. Han var veldig sterkt bygd, noe som passet bra med hans krefter - nemlig styrke. Han hadde ogs ganske lange bein, noe som igjen matchet en av kreftene - hurtighet. Han hadde ogs vist oss at han kunne forandre seg til hvilket som helst dyr, s lenge dyret bodde i hans verden. Han hadde skinnende grnne yne, og var rett og slett en ekstremt stille person. Nesten mystisk stille. Han blandet seg aldri opp i noe som helst. Nicxton derimot var litt lavere enn Zaniw. Han hadde brunt hr til rene, og en ekstremt tynn kropp. Det s nesten ut som om han hadde spiseforstyrrelser. Nesen hans var litt strre enn det jeg vil kalle normalen. I tillegg til dette hadde han et stygt arr under det venstre yet. Ingen hadde turt sprre ham om hvordan han hadde ftt det, noe som kanskje var like greit. ynene hans var graktige, og veldig tomme. Det s nesten ut som om sjelen p innsiden hadde forlatt kroppen. Kreftene hans var motsatt av mine, kulde. Han kunne ogs fle hva andre nsket seg mest, alts livsmlet deres, men bare i korte trekk. Han kunne alts ikke oppfatte alt vi nsket oss. Han hadde ogs skrytt av sin evne til fly. Jeg hadde alltid hatet folk som kunne fly. Han hadde ingen vinger eller noe lignende, han bare hoppet opp i luften og fly rundt som en tulling.

Vi hadde sittet lenge sammen og ventet p at Boss skulle kalle frem den siste Hjelperen. Han sa at den aller siste ikke kunne vre med oss med det frste fordi personen ikke hadde utviklet seg nok enda, hva n enn det betyr. Boss kalte p oss, og vi samlet oss rundt ham alle sammen. Han smilte stort og stirret mot den store dren.

"Den siste Hjelperen, for denne gang, kommer inn denne dren hvert yeblikk."

Vi ventet alle i spenning. Ventet p en person som var mer lik oss selv, en person vi kunne bli bedre kjent med. Det hele feilet, for personen som kom igjennom dren var en jente. Det var den vakreste jenta jeg noen sinne hadde sett i hele mitt liv. Hun var hy, og slank med ekstremt fin rumpe og pupper. Hun hadde langt blondt hr som danset i den svake vinden. De lysebl ynene hennes lyste opp rommet, og jeg merket at jeg ikke var den eneste gutten som ble stum. Hun var ubeskrivelig vakker.

Frste skoledag etter selvmordsforsket

Noen som er spente p hvordan det gikk?


Det var faktisk ikke s ille som jeg trodde det kom til bli. Snn sett er det godt alltid forvente det verste, siden da vil du aldri bli negativt overrasket. Det mest negative med forvente det verste er at man alltid vil komme til grue seg, rett og slett fordi man forventer det verste utfallet. Dagen startet ikke spesielt bra. Da jeg kom var det akkurat som jeg trodde. Folk sendte meg rare blikk og hvisket seg imellom da jeg gikk forbi. Til og med flere av lrerene stirret p meg. Akkurat da hadde jeg bare lyst til d. Det var helt grusomt.

Heldigis tok det seg raskt opp i lpet av dagen. Da jeg kom inn i klasserommet hadde de andre skrevet: "Velkommen tilbake" p tavla. De hadde pyntet rundt for gjre det skikkelig fint. Plassen min var full av kort, blomster og lapper der det stod forskjellige positive ting om meg. I tillegg til alt dette hadde klassen laget et stort kort til meg sammen, der alle hadde skrevet under. De hadde limt inn forskjellige bilder fra skolegangen vr sammen. Ogs dette kortet var fullt med komplimenter og tegninger. Dette hadde jeg aldri i verden forventet. Jeg ble ekstremt overraska, og slet nesten litt med holde trene tilbake. I alle disse rene hadde jeg bare tenkt at de ikke brydde seg om meg, men det viste seg at der hadde jeg tatt feil. Jeg hater virkelig ta feil, men p dette punktet var det ekstremt deilig se at jeg feilet.

Ettersom alle kom inn i klasserommet fikk jeg klemmer, enda flere komplimenter, og mange tilbd seg hjelpe meg gjennom det stoffet jeg hadde mistet p skolen. De sa at jeg kunne ringe nr som helst, og at det bare var si ifra hvis det var noe de kunne gjre. Jeg er ikke helt sikker p hva jeg skal tro. Da jeg kom hjem i gr tenkte jeg at det kanskje bare var noe lrerene hadde bedt dem om. Kanskje de hadde tvunget dem til kjpe blomster, lage kort og vre hyggelige mot meg. Jeg vet rett og slett ikke hva som er sant og hva som ikke er det. Jeg skulle virkelig nske at jeg trodde p at de brydde seg om meg av hele mitt hjerte, men etter en god stund med refleksjon er jeg usikker. Veldig usikker.

Dagen fortsatte med en fremfring. Ja, jeg vet - fremfring. De p gruppen min jobbet ekstremt hardt, jeg har aldri sett dem bry seg like mye om en snn liten fremfring fr. Vi har ofte sm fremfringer som vi bare fr en kt til lage, og til fremfre. Det at gruppen min jobbet s hardt varmet hjertet mitt litt. Siden vi har spass mange betyr ikke disse fremfringene s ekstremt mye hver for seg, men denne gangen jobbet de hard mest sannsynlig fordi de visste at jeg slet med f karakter i alle fagene. Men p en annen side; lreren kan ha bedt dem om gjre dette ogs. Jeg vet ikke lenger hva jeg skal tro.

- BaadBlood

Jeg gruer meg uendelig mye

Jeg gruer meg s vanvittig mye, jeg vil ikke gjennom dette her..


Sjekk ut:http://glennshjorne.blogg.no/

Har du noen gang ligget i sengen uten f sove bare fordi du gruer deg s alt for mye til hva som venter deg morgenen etter? Det er snn jeg har det n. Jeg ser at klokken gr. Tiden renner ut. Jeg vet at jeg egentlig burde sove. men jeg har ikke lyst fordi da er plutselig morgendagen her. For hvert sekund som gr tikker klokken nrmere og nrmere. Jeg er ddsdmt. Jeg kan ikke komme unna dette. Uansett hvor mye jeg har prvd de siste ukene vri meg unna det yeblikket som snart er her, s har jeg ikke lykkes. Jeg m se sannheten i ynene, jeg m mte grusomhetene. Jeg skal tilbake p skolen imorgen, for frste gang etter selvmordsforsket.

Ja, dere leste rett. Jeg blir tvunget tilbake p skolen slik at jeg ikke fr for mye fravr. Uansett hvor "god" grunn jeg har m jeg visst tilbake igjen. Og det hjelper ikke om jeg bare tar alle prvene og innleveringene heller. Jeg m faktisk mte opp i timene. I morgen er jeg tilbake for fullt. Det kommer til bli forferdelig. En ting er at jeg har ekstreme mengder med skolearbeid ta igjen. Alts, det gr seg til etterhvert. Jeg trenger bare sette meg inn i hva de driver med og jobbe litt ekstra. Det gr nok bra. Det jeg gruer meg til er se alle de andre. F de dmmende blikkene slengt etter meg. Se grimasene folk lager nr de ser meg. Hvordan de snur seg mot vennene sine for si et eller annet om meg. Det der er hun jenta som prvde ta selvmord denne jula.

Jeg vet ikke om jeg kommer til takle morgendagen. Jeg har nok med ta igjen det jeg har mistet p skolen. Det blir alt for mye for meg fokusere p det sosiale ogs. De slemme, negative og sladrete jentene kommer til spre rykter om meg og hvorfor jeg prvde ta selvmord. Flere har jeg allerede hrt. En av de var at kjresten min tydeligvis skulle ha dumpet meg i ferien, ogs prvde jeg ta selvmord for f ham tilbake ved at han skulle f drlig samvittighet. Ja, dette er virkelig ille. En annen var at jeg var s fattig at jeg syntes det ville vre bedre d enn g i de billige klrne mine. Virkelig dere. Dette er rett og slett tragisk gjort. En ting er sette ut rykter om folk, men det er noe helt annet sette ut rykter om noen som nettopp har prvd ta livet sitt. Da ber man om et nytt selvmordsforsk. Jeg har ihvertfall ikke tenkt til gi dem den gleden. Jeg har lenge vrt sterk, og jeg kan ikke bryte sammen n.

Som sagt, jeg gruer meg uendelig mye. Jeg vet ikke hvor jeg skal gjre av meg eller hva jeg skal ta meg til. Jeg har ikke lyst til dra p skolen imorgen, jeg har ikke lyst til leve imorgen. Skulle nske jeg bare kunne grave meg ned i senga og bli der mellom dyner og puter. Jeg kunne bodd her i all evighet, uten en utdanning og uten en jobb. Bare vrt her. Jeg vet at de bare prver f meg tilbake inn i livet mitt, men det de ikke forstr er at det livet jeg hadde - selv om det ikke akkurat var s mye skryte av - er borte n. Jeg kommer aldri til f tilbake mitt gamle liv. Det eneste som er igjen for meg er rykter, utestengning og onde blikk. Hva har jeg gjort for fortjene dette? ja, det glemte jeg - selvmordsforsk. Hvordan kunne jeg gjre noe s idiotisk..?

- BaadBlood

DIY Tannbleking

Lurer du p hvordan du enkelt kan bleke tennene dine selv?


Vi vil alle ha fine, og ikke minst hvite tenner, men det er ikke alltid s lett. Da jeg var liten mtte jeg ta en del piller som misfarget tennene mine, det har jeg n fjernet. Dette er min frste DIY, og kanskje ogs min siste hvem vet. Siden jeg ikke legger ut bilder av meg selv, fordi jeg opptrer som anonym, skal jeg gjre mitt beste for forklare hvordan det hele fungerer. Det er kjempe enkelt, og du har mest sannsynlig alle indigriensene hjemme p kjkkenet ditt. Jeg bleker tennene mine hver sndag. Dette er tross alt ikke like velfungerende som bleking hos tannlegen, men det er veldig billig og hvis du gjr det en gang i uken vil du se store forbedringer innen veldig kort tid. Allerede etter frste gang vil du komme til se forbedringer, og forbedringene kommer bare til ke og ke.

Dette kommer dessverre til bli ett veldig kort innlegg, rett og slett fordi det er ekstremt enkelt bleke tennene. Blekingen fjerner tannstein, og hos meg fjernet den ogs misfargingen fra diverse piller jeg hadde tatt fr.

Du kommer til trenge:

* En skl

* En tannbrste du ikke bruker til pusse tennene med

* Natron/Bakepulver

* Sitron/Lime/Sitronsaft

Det frste du gjr er ta frem sklen, og sette den p en benk eller ett bord. Deretter tar du frem enten natron eller bakepulver (jeg bruker bare natron), ogs heller du litt ned p sklen. Hvor mye du tar er ikke s farlig, det er helt individuelt hvor mye man trenger - du kan heller fylle p mer etterhvert hvis det blir for lite. Etter dette tar du frem sitronen, limen eller sitronsaften og heller litt av dette over. Jeg bruker sitronsaft, fordi det er mye lettere holde styr p - synes jeg. Sicilia sitronsaft er alts det jeg bruker, ja det du vanligvis bruker nr du baker. Etter ha helt litt sitronsaft ned p natronen vil du se at det begynner boble, alt skal boble slik. Etter dette tar du frem en tannbrste, som du ikke bruker til pusse tennene med, og blander det. Grunnen til at du ikke kan pusse tennene med denne tannbrsten er rett og slett fordi den m brukes til tannblekingen, og ikke noe annet. Den kommer til smake skikkelig vondt etterp. Etter at du har blandet det kan du enten legge p litt mer natron/bakepulver eller sitronsaft, for lage mer eller jevne ut blandingen. Du skal sitte igjen med en blanding som har tannkremlignende konsistens. Deretter tar du litt p tannbrsten og legger det fra deg p tennene dine, pass p at du dekker alle tennene. Ikke f blandingen p tungen eller inn i selve munnen, det smaker helt forferdelig. Etter at du har ftt blandingen p alle tennene i munnen, og dekket overalt, s venter du i ett minutt. Deretter halvveis spytter du og skyller blandingen vekk fra tennene. Her pleier jeg bruke hendene mine for f vekk alt. Skyll tannbrsten og sklen du brukte godt. Helt til slutt liker jeg veldig godt pusse tennene mine med den vanlige tannbrsten min slik at jeg fr vekk den ekle smaken fra tennene.

Og det var det! Enkelt, veldig raskt og ekstremt billig. Dette gjr jeg hver sndag, og jeg vil ikke anbefale at noen velger gjre det oftere. Hvis jeg skal noe spesielt venter jeg med bleke tennene mine fr akkurat den dagen jeg skal dette spesielle. Hvis dere har noen sprsml angende metoden min er det bare legge igjen en kommentar, s skal jeg svare s godt jeg bare kan. Hper virkelig at dette hjelper mange av dere der ute! Jeg vet selv hvor flt det fles ikke ha vakre tenner, og dermed nsker man ikke smile med tennene p bilder eller vise seg like mye frem som alle de andre. Hvis du kjenner deg litt igjen i dette, s er dette absolutt lsningen for deg.

- BaadBlood

#DIY #Tannbleking #Bleking #Tips #Skjnnhet

Del 4 - Erik

rken, sult og trste




Jeg var helt sikker p at det hadde klikket for meg. Om det ikke hadde klikket for meg hadde det ihvertfall klikket for denne mannen, Trawen het han. Jeg forstod ikke hva som skjedde. Ja, hva var det egentlig som foregikk? Etter at jeg hadde ftt vite alt om de syv verdnene, som jeg er ganske sikker p at er noe tull, snakket han bare om Hjelperne. Senere hadde han bare sittet i en merkelig stilling og meditert. Jeg visste ikke helt hva jeg skulle gjre. Jeg kunne g, men jeg visste rett og slett ikke hvordan mannen ville reagere - om jeg fant veien ut i det hele tatt. S jeg ble stende og glane p den gamle mannen. Han s ekstremt fredfull ut der han satt. Ett lite smil lurte seg frem i munnvikene mine. Hvorfor visste jeg ikke. Det var bare noe med denne mannen som virket s velkjent og trygt.

Trawen pnet ynene og stirret p meg. Rettere sagt, igjennom meg. Han reiste seg opp fr han kom vandrende mot meg. Han var en gammel mann, men gangen hans s nydelig ut - det skulle han ha. Jeg hrte en susende lyd, men fr jeg rakk pne munnen for sprre hva lyden var slo et slags lyn ned midt i rommet. Jeg skvatt bakover. Lyn, inne? Jeg ristet p hodet. Dette mtte vre en drm. Trawen hadde oppdaget lynet, og n stod han bare og stirret p dra.

"Trawen? Det kom nettopp et lyn, her inne, og du str og glaner p en dr?" Jeg fikk ikke noe svar.

En knirkende lyd hrtes fra tempelets dr. Jeg begynte ogs glane p dren, like intenst som Trawen. En middels hy, ung gutt kom gende mot oss. Han hadde halvlangt og tykt brunt hr som danset ved skuldrene hans da han spaserte mot oss. Ansiktet hans var langt ifra perfekt, men de mrkebl ynene hans hadde en spesiell glans som gjorde at man kastet opptil flere blikk p ham. Han hadde p seg en joggebukselignende underdel, med en t-skjorte p overkroppen. Han var svartkledd. Gutten gikk bort til Trawen og satte seg ned p knrne.

"Trawen, O'store Vokter, hva vil du meg?" Sa han med en dyp stemme.

Trawen vinket ham opp med begge armene, og gutten kom seg fort p beina. Trawen la en arm p skulderen hans. Guttens ansiktsuttrykk forandret seg fra stresset til rolig. Han var mye penere n. Trawen snudde oppmerksomheten sin mot meg igjen, og det virket som om gutten ikke oppdaget meg fr n.

"Dette er Chrits fra Zultique," begynte Trawen.

Chrits bukket dypt for meg.

"Og dette er Erik fra Tellus," fortsatte Trawen. "Dere er de nye Hjelperne."

De siste ordene til Trawen fikk det til grsse nedover ryggen min. De nye Hjelperne. Noen fr oss hadde feilet, mest sannsynlig mange fr oss. N var det vr tur.

"Hva er Zultique?" Spurte jeg etter en stund.

Det hadde lenge vrt stille, s jeg prve starte en samtale med de andre som var der. Chrits s rett og slett bare rart p meg. Eller lettere sagt, han mpte som en eller annen tulling. Trawen tok noen skritt nrmere meg fr han tok ordet.

"Beklager s mye Erik, jeg burde ha forklart deg bedre. Zultique er en verden, akkurat snn som Jorden, bare annerledes. Se for deg.. En hel verden av rken der ondskapen gradvis har tatt over. Befolkningen har verken nok mat eller vann. For overleve jobber mange av dem for de onde, og der blir de tvunget til gjre de verst tenkelige ting.." Trawen stoppet opp, som om han ikke orket fortsette fortellingen.

"Hva slags ting?" Spurte jeg.

Jeg kunne ikke dy meg, nysgjerrigheten var alt for sterk. Jeg forventet at Trawen skulle overse sprsmlet totalt, eller feie meg av, men Chrits var den som svarte.

"Hvis du ikke vet burde du byde deg i stvet av rent takknemlighet."

Jeg var usikker p hva jeg skulle svare til det, s jeg lot det vre. Det ville vrt dumt starte en krangel over noe s idiotisk.

Ja, jeg vet - det ble en liten del. Men litt er bedre enn ingenting, ikke sant? Jeg er som sagt helt utslitt, s jeg orker dessverre ikke mer akkurat n.

- BaadBlood

Ensom lrdag

Som vanlig sitter jeg her p enda en ensom lrdag..


Sitter du ogs der hjemme og kjeder deg? Et tips til deg er isfall lese bloggen min, lese om min tragiske livshistorie - s kanskje det kan gi deg litt humor i hverdagen. Jeg startet dagen tidlig, dessverre. Jeg l i senga s lenge jeg bare klarte, men fikk aldri sove igjen - s det endte opp med at jeg stod opp. Jeg gikk ned, spiste, ogs gikk jeg opp igjen. Bruke snn cirka en halvtime p badet, der tok jeg p alle kremene jeg m ha p meg daglig. Ja, det er veldig irriterende. Jeg har forskjellige kremer til forskjellige steder p huden min. Hvis jeg skal gjette vil jeg nok si at jeg bruker rundt.. syv kremer hver morgen. Disse kremene fr jeg selvflgelig bare p resept, s det er et herk f tak i dem ogs. Jeg m vaske hendene mine mellom hver krem fordi det er viktig at kremen ikke kommer p noe annet sted enn der den skal behandle. S dette er virkelig serise greier skal jeg si deg.

Etter min sinnsykt lange innkreming bestemte jeg meg for rydde rommet. Ekstremt kjedelig, men sant. Jeg hadde spurt sstera mi om vi skulle gjre noe sammen, se en film, serie, spille eller noe lignende, men hun skulle selvflgelig til en venninne. En venninne jeg ikke liker s veldig godt spr du meg. Hun er helt grei, egentlig, men hun er s tilgjort og fjortisaktig. Hver gang jeg ser henne tenker jeg p alle de bertene som har mobbet meg opp gjennom skolegangen, hun minner meg veldig om dem. Siden sstera mi skulle bort endte jeg opp med rydde rommet. Jeg kom ikke s veldig langt fr jeg begynte spille p mobilen, deretter sette opp hret p forskjellige mter, for s g tilbake til ryddingen. Jeg har fortsatt ikke ryddet ferdig, men det kommer nok aldri til skje heller.

Jeg kunne ha lest, jeg kunne ha spilt noen ordentlige spill, hrt p musikk, sett en film eller arbeidet med bloggen min; men jeg vil ikke. Akkurat i dag har jeg ikke lyst til gjre noe som helst. Jeg elsker lese, og hvis jeg frst starter kommer jeg meg nok langt inn i boka snn at jeg ikke kjeder meg lenger - problemet er bare at jeg ikke orker. Jeg har lyst til gjre noe, ekstremt lyst til gjre noe. Men, som vanlig, orker jeg ikke. Jeg har mistet alle kreftene mine i det siste. Jeg kunne dratt til byen og shoppet, men da kommer jeg til mte mange mennesker. Jeg kunne ha gjort noe gy, men da ville jeg ftt drlig samvittighet. Ja, drlig samvittighet. Jeg har en del skolearbeid jeg skulle ha tatt igjen, men det er for mye stress. Det er snakk om en del prver og innleveringer som jeg m levere inn for f karakter. Akkurat n bryr jeg meg ikke om jeg fr en karakter eller ikke. Hva s? P en annen side, jeg bryr meg sikkert til sommeren. Karakterer er viktige, men kjedelige.

Jeg har tenkt litt videre angende bloggen. Jeg skal legge ut en ny del av Hjelperne s fort som mulig. Etter det tenkte jeg at jeg kanskje skulle skrive en liten DIY (Do it yourself) om hvordan jeg bleker tennene mine hjemme. Det er verken dyrt eller tidskrevende. Jeg bleker tennene mine en gang i uken, mest for fle meg pen. Ikke at det hjelper s veldig mye. Jeg tror ogs blandingen fjerner tannstein og annet som fester seg i munnen. Siden jeg skal gjre dette imorgen tenkte jeg at det kanskje passet skrive om det imorgen ogs, men jeg vet ikke. Jeg fler ikke akkurat at bloggen min er en snn type blogg, at jeg skriver om hvordan man kan bli vakker liksom. Det er vel ikke helt meg, eller kanskje det er det. Hvordan kan man egentlig vite hva som er "helt meg"?

- BaadBlood

Jeg HATER valentinesday

Jeg har aldri likt denne dagen..

Jeg skjnner virkelig ikke poenget med denne dagen. For meg er dette bare et pskudd butikkene bruker for at vi skal kjpe ting til vre elskede. Jeg har aldri vrt noe spesielt opptatt av kjrliget, men jeg synes valentinesday er oppskrytt. Det er selvflgelig hyggelig at man fr gaver fra kjresten sin, bare det vite at noen tenker p deg gir en god flelse. Dessverre blir dette misbrukt av samfunnet. M man virkelig kjpe noe til kjresten sin, og m man f noe for fle seg elsket? Hvis du er usikker p hva svaret p dette sprsmlet er s begynner jeg virkelig lure p deg. Svaret er nei, vi trenger ikke materielle ting for at vi skal fle oss elsket.

Det er greit at man innimellom setter pris p sin utvalgte, men man behver vel ikke ha en fast dag i ret som dette skjer p. Man blir jo mest glad hvis alt blir en overraskelse, ikke hvis man forventer at noe romantisk skal skje p valentinesday. Valentinesday skal liksom vre kjrlighetens dag. Det er denne dagen man skal vise hvor mye viktige personer betyr for deg, men etter min mening delegger bare valentinesday dette. Det ender opp med at vi begynner forvente at kjresten skal komme med en rosebukett. For at han skal toppe dette kommer han neste gang med en eske med sjokolade, deretter kommer han med kort, bamser, ballonger ogs videre. Etterhvert vil man rett og slett bare bli vant til f gaver, og man vil ikke lenger tenke p valentinesday som det det faktisk er; kjrlighetens dag. Det er da ingen som sier at vi m kjpe ting for gjre andre mennesker fornyde.

Hva er uansett vitsen med kjrlighetens dag? Vi burde ikke trenge en fastsatt dag i ret vi skal bruke p vre kjre. De vi er glade i burde f vite dette hver eneste dag, ikke bare denne ene dagen. Gjennom hele ret, hvert eneste sekund, burde kjresten din fle seg elsket. Du trenger ikke akkurat komme med gaver daglig, men du kan overraske partneren din med andre ting. En koselig middag, filmkveld, nyvasket hus eller en hyggelig kinotur. For at et forhold skal fungere m man faktisk vre sammen innimellom. Man m henge sammen og bruke tid p hverandre. Ja, det trenger ikke vre lang tid heller - en timinutters masasje kan vre et godt tegn p hvor mye personen betyr for deg. Et forhold skal ikke bygges opp p forventninger, men p sm overraskelser og gleder i hverdagen.

Jeg skriver ikke denne teksten fordi jeg er en singel person som hater alt som har med kjrester gjre. Jeg skriver heller ikke denne teksten fordi jeg er bitter fordi kjresten min bryr seg like lite om valentinesday som meg. Nei, jeg skriver denne teksten fordi dette er min mening. Da jeg hadde en kjreste som brydde seg mye om denne dagen hadde jeg akkurat den samme meningen. ha en fastsatt dag i ret man skal vise at man bryr seg om kjresten sin er tragisk. Kjresten din burde allerede vite det. Kjresten din burde fle valentinesday-lykken hver eneste dag. Kanskje det bare er jeg som har et litt mer voksent og "guttete" syn p hele dette fenomenet. Uansett hva det er vil jeg alltid st p mine meninger, spesielt denne.

- BaadBlood

Anita Blake

Jeg har hatt en del fritid mellom timene mine, og jeg har endelig ftt tid til lese mine kjre bker.


Okda, det var kanskje litt overdrevent. Jeg har lest noen av de bkene jeg har. Jeg var veldig glad i Anita Blake serien da de solgte bkene i matbutikker, men da de sluttet med dette ble det rett og slett et herk f tak i bkene. Det ble dermed til at jeg ikke orket styre s mye med det lenger. Ikke misforst meg n. Ja, jeg elsket bkene - det er de beste jeg har lest. Det eneste problemet var at jeg ogs hadde en del andre bker jeg kunne lese, selv om dette heller aldri ble noe av. Skolen tok rett og slett alt for mye tid. Det er litt ironisk egentlig. Skolen gjr at for f oss elevene til vre interesserte i bker og lese mer, men det er de som har drept min leselyst. Fr leste jeg bker hele tiden, men n har jeg ikke tid til det fordi jeg m fokusere p skolearbeidet.

Da jeg ble lagt inn, fler at dette er et omrde jeg helst ikke vil snakke s mye om, kom foreldrene mine med en del bker fra Anita Blake serien. Jeg har bursdag helt i starten av januar, og dette var da en slags bursdagsgave. Senere fikk jeg diverse andre ting jeg kan bruke nr jeg flytter ut. Uansett, bkene. De hadde bestilt Anita Blake bker til meg slik at jeg kunne lese i dem nr jeg ikke hadde s veldig mye annet gjre. Vanvittig deilig egentlig. For en gangs skyld kunne jeg lese bker uten f drlig samvittighet for det. Det var ikke lenger slik at jeg valgte lese en bok isteden for ve til en eller annen prve. Jeg hadde faktisk tid til lese.

Etter dette oppdaget jeg hvor sterkt jeg savner lesingen. Jeg har lest mye helt fra jeg var veldig liten. Jeg lrte meg selv lese fr jeg begynte p skolen, bare fordi jeg var s interessert i bokstaver. Allerede i fjerdeklasse leste jeg "Jordens barn"-bkene fra 80-tallet. Da var det ikke snn at jeg brukte en mned p en bok. Neida, en bok tok jeg snn cirka en uke. Dere som har lest de bkene vet hvor krevende de egentlig er lese, spesielt for ett barn som verken forstr seg s veldig godt p samfunnet, sex og voldshandlinger. Jeg har lest utallige bker, og jeg har flere tusen bker pakket vekk i esker p loftet. Det merkeligste ved det er at jeg husker hver eneste en. Tar jeg frem en av de gamle eskene, og plukker ut en tilfeldig bok, kan jeg huske hva boken handlet om. Hver eneste en.


Jeg vet, det er egentlig ganske spesielt at jeg legger inn hele TO bilder i ett og samme innlegg. Applaus til meg .

Jeg tenkte jeg kunne fortelle litt kort om serien, siden jeg elsker den spass hyt. Resten av dette innlegget vil alts ikke handle s mye om livet mitt, s hvis du mener det er uinteressant lese om denne serien s kommer jeg ikke til klandre deg om du dropper lese resten. Serien har betydd veldig mye for meg og synet mitt p livet, samfunnet og det skrive. Jeg har lagt merke til at det faktisk finnes flere mter skrive p - ikke bare den samme gamle og vanlige mten. Det finnes noen steder i teksten der forfatteren, Laurell K. Hamilton, faktisk henvender seg til leseren. Hvis du liker historien jeg har p bloggen, som jeg forresten snart m skrive en ny del p, kan du takke Anita Blake serien. Den inspirasjonen jeg hentet fra de bkene ligger bak alt jeg skriver, til og med dette innlegget.

Serien handler om vampyrbuddelen Anita Blake. Hun dreper vampyrer, og andre overnaturlige vesener, som har brutt loven. Etterhvert blir hun involvert med flere forskjellige vesener, og hun forstr ikke lenger nr et menneske er ddt og levende. Skillet mellom liv og dd er uklart, og det er vanskelig si hva dden egentlig er. En zombie er et ddt vesen, det kan vi alle vre enige om. Men hva om det finnes mennesker som kan fange en sjel og putte den inn i en zombies kropp. Er zombien levende da? Jeg regner med at alle vet hva vampyrer er. Dde, blodsugende mennesker som har blitt bitt av en vampyr. Men... Vampyrene har flelser, de har minner, kjrlighet og etiske tanker om hva som er rett og galt. Er de virkelig dde nr du kan drepe dem?

I hele serien jobber Anita Blake sterkt med seg selv. Hun hater monstrene i begynnelsen, men forandrer etterhvert syn p dette. Videre fler hun at hun selv kanskje er ett monster. Hvis hun kan drepe uten fle noe, vekke zombier til live eller overleve angrep fra det overnaturlige gang p gang - er hun virkelig menneskelig da? Det er ikke bare hun selv som stiller seg dette sprsmlet, men flere andre karakterer i bkene. Gr den snille vampyrdreperen over til bli et av monstrene selv, eller har hun egentlig alltid vrt et monster?

Vi blir kjent med mange monstre, men for ikke avslre for mye skal jeg nevne to av dem: Jean-Claude og Richard. Sikkert en super stor overraskelse for dere som har lest bkene, eller hva? Jean-Claude er den slue vampyrmesteren, mens Richard er lederen i en varulvflokk. De er begge forelsket i Anita, men har forskjellige mter vise det p kan man jo trygt si. Jean-Claude har omfavnet monsteret han er, og han godtar seg selv for den han er. Etter hva jeg har lest virker det som om han ikke ville byttet liv med noen andre. Det finnes handler han angrer p, og hendelser han skulle vrt foruten, men alt i alt virker han ganske s fornyd med seg selv - selvsikker. Richard derimot skriker usikkerhet for min del. Han klarer ikke akseptere monsteret i seg, han vil vre menneske. Etterhvert virker det som om dette blir en slags besettelse for ham. Av de to likte jeg Jean-Claude best helt fra starten. Richard virket s veldig, veldig ustabil. Jeg tror han er litt for lik meg til at jeg kan like karakteren, mens Jean-Claude er mer en slik person jeg nsker bli. Ikke den delen med at han er en slu vampyr, men det at han oser av selvsikkerhet og at han faktisk har godtatt seg selv som "menneske".

Jeg blir nesten litt redd av meg selv n. TRE bilder! Tror dette er en ny rekord.

Jeg skal prve og ikke fortelle s alt for mye mer om bkene - jeg vil ikke avslre for potensielle lesere. For at dere skal kunne f en litt bedre oversikt over alle bkene kommer rekkeflgen p serien her:

Guilty Pleasures (1993) ISBN 0-515-13449-X

The Laughing Corpse (1994) ISBN 0-425-19200-8

Circus of the Damned (1995) ISBN 0-515-13448-1

The Lunatic Cafe (1996) ISBN 0-425-20137-6

Bloody Bones (1996) ISBN 0-425-20567-3

The Killing Dance (1997) ISBN 0-425-20906-7

Burnt Offerings (1998) ISBN 0-515-13447-3

Blue Moon (1998) ISBN 0-515-13445-7

Obsidian Butterfly (2000) ISBN 0-515-13450-3

Narcissus in Chains (2001) ISBN 5-558-61270-3

Cerulean Sins (2003) ISBN 0-515-13681-6

Incubus Dreams (2004) ISBN 0-515-13975-0

Micah (2006) ISBN 0-515-14087-2

Danse Macabre (2006) ISBN 0-425-20797-8

The Harlequin (2007) ISBN 978-0-425-21724-5

Blood Noir (2008) ISBN 978-0-425-22219-5

Skin Trade (2009) ISBN 978-0-425-22772-5

Flirt (February 2010) ISBN 978-0-425-23567-6

Bullet (June 2010) ISBN 978-0-425-23433-4

Hit List (June 2011) ISBN 978-0-425-24113-4

Kiss the Dead (June 2012) ISBN 978-0-425-24754-9

Affliction (July 2013) ISBN 978-0-425-25570-4

(http://en.wikipedia.org/wiki/Anita_Blake:_Vampire_Hunter)

Jeg har ikke akkurat lest s mye av serien. Ble ferdig medNarcissus in Chains for en stund siden, og har nylig begynt pCerulean Sins. Alle bkene handler om et slags mysterium som skal lses. Mange av de tidligere bkene handler om en mordsak som Anita Blake er med p lse. Ofte blir morderen presentert tidlig i boka, og jeg blir ofte ganske sjokkert nr man mot slutten fr vite hvem som har begtt drapene. Etterhvert kan sakene bli kidnapping, misbruk og lignende. S jeg vil si at de kan fungere som gode overnaturlige krimbker ogs, for de som liker dette. Det er ogs en del kjrlighet i dem, hvis du enda ikke har gjettet det er det trekantdrama - Anita, Jean-Claude og Richard. Men dette utvikler seg ganske ekstremt utover i serien, men mer skal jeg ikke si om den saken.

Hvis du er interessert i sjekke ut nettsiden til forfatteren som hun bruker som en slags blogg er dette nettadressen:http://www.laurellkhamilton.org/

Tror jeg avslutter innlegget n, fr jeg rper for mye. Dessuten fikk jeg skikkelig lyst til fortsette lesingen jeg allerede har startet p.

- BaadBlood

Hvorfor ta selvmord?

Hvorfor nsker noen fryse ut en person?


Flere av dere har spurt meg om hvorfor jeg nsket ta selvmord. Hva drev meg til det? Dette innlegget skrev jeg noen f dager fr forsket, og jeg vil si at det forklarer en del. Det rant rett og slett over for meg, det ble for mye. Jeg takler ikke lenger livet. Hpet jeg hadde hatt for menneskeligheten forsvant totalt. Jeg postet det aldri til dere, men her er det - uendret.

I gr var jeg hos Hylytt p en skalt "jentekveld". Det var grusomt kjedelig. Det eneste vi gjorde var sitte der og snakke. Jeg trengte trekke litt luft, s en av jentene i gjengen ble med meg ut. Jeg kan like godt introdusere dere for henne ogs. La oss kalle henne for Guttejenta. Hun er veldig guttete. Hverdagsklrne hennes er ekstremt guttete, og hun pynter seg nesten aldri. Jeg kan ikke huske ha sett henne i en kjole. Hun er som regel nytral nr det kommer til diverse krangler og uenigheter som oppstr innad i gjengen. Hun er ganske lav, litt lubben og har kort svart hr. Hun har ikke noe spesielt forhold til noen av de andre jentene. Hun er en av de menneskene som bare er der.

Da vi gikk ut i den rene og kalde natteluften ble jeg veldig lettet. Det var mye bedre enn den tunge og kleine stemningen der inne. Vi gikk langs gangveien, og da bestemte Guttejenta seg for sl an en prat. Hun fortalte meg i veldig korte trekk at gjengen hadde planlagt at de skulle mtes dagen etter hos Kontrollfriken. De hadde alle blitt enige om at jeg ikke skulle f vite om det. Da jeg spurte hvorfor var svaret rett og slett at Kontrollfriken ikke likte meg. Hun hadde ikke lyst til at jeg skulle vre en del av gjengen. Jeg fikk ogs hre en del stygge kommentarer og lignende de andre hadde kommet med p andre jentekvelder og fester de ikke hadde invitert meg til.

Jeg flte meg skikkelig drlig. Ikke fordi de ikke ville vre venn med meg, skal jeg vre helt rlig bryr jeg meg ikke s mye om akkurat den delen. Jeg ble drlig fordi de alle sammen har holdt dette skjult for meg, og latt som om vi alle har vrt gode venner. Ja, det har vrt drama og krangling hele tiden, men folk har latt som om de faktisk har likt meg. N tror jeg ikke jeg takler mer av dette her. Jeg begynte endelig fle meg en del av noe mer, en venngjeng, men s viser alt seg bare vre tull. Hvorfor later de som om de vil vre venn med meg nr de egentlig ikke har lyst? De baksnakker meg garantert hver gang jeg ikke er med dem. Jenter er s ondskapsfulle. Jeg kommer aldri til tilgi dette. Da vi gikk inn igjen fortsatte de late som ikkenoe, det ble for mye for meg - og jeg dro hjem. For alltid denne gangen.

- BaadBlood

Noen fra UiB her?

Jeg bare lurte p om det kanskje var noen her fra UiB?


Etter alt som har skjedd nsker jeg fokusere litt p fremtiden de neste dagene. Den nrmeste fremtiden jeg kan tenke p m vre studietiden. Derfor hadde det vrt supert om en av dere studerte ved UiB (Universitetet i Bergen), eller rett og slett bor i Bergen, kunne fortalt meg litt om det. Jeg har fr snakket med mange elever og lrere som kommer til skolen for informere om diverse universiteter. Jeg har alltid tatt kontakt med de fra Bergen, men jeg vet ikke hvilke sprsml jeg skal stille. Jeg vet ikke hva jeg lurer p, men jeg vet at jeg lurer p ting. Jeg har veldig lyst til studere arbeids - og organisasjonspsykologi, s jeg har skt p dette i Bergen. Derfor hadde det vrt helt supert om en av dere kunne kontakte meg, og dermed fortelle meg litt om Bergen eller UiB.

Det er ingen hemmelighet at jeg har store problemer med vre sosial og holde samtalene i gang, derfor hper jeg noen der ute nsker fortelle meg ting de skulle nske noen fortalte dem fr de begynte studere. Hvis du leser dette og har bestemt deg for at du ogs vil studere ved UiB kan du godt kontakte meg - s kan vi undre p hvordan det kommer til bli sammen. Jeg vet helt sikkert at jeg kommer til studere i Bergen, og har skt mye forskjellig der. Det hadde vrt veldig fint bli kjent med noen p forhnd, fordi jeg har som sagt store problemer med bli kjent med nye mennesker. Selv om du kanskje ikke skal studere det samme som meg vil du g p samme skole som meg. Om jeg bare hadde visst hvem en person er ville det gjort den frste tiden tusen ganger lettere.

Hvis du ikke har blogg, men likevel nsker kontakte meg angende dette, s send gjerne en mail. Mailen min str skrevet opp i bloggbeskrivelsen, eller hva det heter, men jeg kan like godt skrive den ned her ogs. BaadBlood@live.no S enkelt som det. Jeg ville ihvertfall satt ekstremt stor pris p om noen kunne tatt kontakt. Jeg gleder meg veldig til komme meg ut i livet, men jeg er redd for bli utsttt som fr. Det blir bare vanskeligere og vanskeligere f venner for hvert r som gr. Jeg har ingen jeg kan kalle vennene mine n. Dette gjr at jeg blir redd for fremtiden. Redd for studietiden, og redd for Bergen.

- BaadBlood

#UiB #Student #Fremtid #Angst #Redsel #Frykt #Ensom

Jeg lever enda

Jeg er fortsatt i live, tro det eller ei.


Jeg m virkelig beklage for at jeg ikke har ftt sagt ifra til dere, men alt skjedde s plutselig. Rundt juletider eksploderte depresjonen over meg. Jeg hadde rett og slett ikke kontroll p det som skjedde rundt meg lenger. Minnene er enda for vonde til ripe opp i, men ekstremt kort sagt - jeg prvde ta selvmord. Jeg vknet opp p sykehuset med foreldrene mine, ssknene mine og psykologen min. Jeg vet ikke helt om dere kan forst hvordan det fles, men det er absolutt grusomt. Jeg prvde ta livet mitt, men jeg feilet. Jeg var sikker p at jeg var dd, borte for alltid. S vkner jeg opp til den grusomme og ndelse virkeligheten. Vet dere hvor flaut det egentlig er? N vet foreldrene mine om hvor mye jeg har slitt, noe jeg ikke nsket skulle skje. Ssknene mine grter hver gang de mter meg fordi de er fra seg av glede for at jeg lever. Psykologen min har begynt ta alt s ekstremt mye mer alvorlig, mens psykiatreren egentlig bare har satt opp medisindosen. Uansett hvor mye jeg har prvd skjule det, s har ryktene gtt. Nesten alle vet hva som har skjedd. Hvis jeg gr ute kan jeg fle folks blikk i ryggen. Jeg hrer at folk snakker om meg med en gang jeg snur ansiktet mitt vekk fra dem. Alt ble rett og slett bare mye verre.

Hvis jeg ikke hadde prvd ta livet mitt kunne jeg sikkert ha fortsatt som vanlig etter ferien. Jeg kunne klistret p et smil og fungert nogenlunde normalt. Det gr ikke lenger. Alle vet hva som har skjedd. Folk stirrer, snakker, nikker mot meg og halvveis peker p meg i skjul. Som om jeg ikke skammer meg nok fra fr av i forhold til situasjonen med foreldrene mine. Mennesker kan virkelig vre grusomme. Jeg skjnner jo at det kanskje har kommet som et sjokk p mange av dem. Jeg forstr at de trenger snakke ut om ting seg imellom, men de behver da ikke gjre dette nr jeg er der. Jeg trr ikke sette foten min ut av huset lenger i frykt for mte slike blikk. Jeg fr telefoner, meldinger og facebookmeldinger av folk jeg egentlig ikke vet hvem er. Andre liker bildene mine og kommenterer hjerter og lignende. Tror de virkelig at r med mobbing og utestengning kan gjres opp med noen likes og kommentarer? Kanskje de ogs har en bitende skyldflelse.

Jeg kan aldri g tilbake til mitt vanlige liv. Etter flere samtaler med psykologen min p sykehuset ble jeg lagt inn. Min strste frykt. Det skulle bare vre midlertidig, en liten stund for vre sikker p at jeg ikke kom til prve selvmord enda en gang. Det er her det faktum at jeg ikke fikk sagt noe til dere kommer inn. Jeg fikk ikke lov til bruke data eller noen form for internett. De var redde jeg skulle ske opp ting om meg selv p nettet, prve og finne ut hva samfunnet sa om meg. De trodde ikke jeg kom til takle sannheten der ute ved at s mange hadde ftt vite om hendelsen, de hadde rett. Jeg hadde aldri taklet det s tidlig etter selvmordet. Jeg trodde at bare noen f hadde ftt innsikt i det som hadde skjedd. Etterhvert ble jeg presentert for virkeligheten. Psykologen min tok meg med p turer til byen, og lrerne mine kom p besk for hjelpe meg til ta igjen det stoffet jeg hadde mistet p skolen. De var alle veldig instilte p at jeg skulle komme meg tilbake til mitt gamle liv.

Jeg fikk endelig komme hjem permanent etter flere turer inn og ut. Jeg har ikke lenger lov til g hvor jeg vil og gjre hva jeg vil. Det m alltid meldes fra til noen, og jeg skal helst ikke vre alene den frste tiden. Jeg skjnner dem jo godt. De vil ikke miste meg. Kanskje de bare ikke nsker den fle oppmkerksomheten de ville ftt om jeg faktisk tok selvmord. Jeg vet ikke om min behandling etter selvmordsforsket mitt var veldig ekstremt eller ikke. Det eneste jeg fikk vite var at de hadde skreddersydd en ordning for meg, som om det skulle f meg til fle meg noe bedre.

Tusen takk til alle dere som har sendt meg meldinger der dere har spurt om hvordan det gr, eller hva som skjer. Jeg setter pris p at dere bryr dere om meg, selv om dere ikke kjenner meg. Det betyr kjempe mye for meg at det faktisk er noen gode og snille mennesker der ute med spass store hjerter. Jeg skal snart tilbake p skolen igjen. For tiden er jeg bare hjemme med besk av psykologen og psykiateren innimellom. Lrerne kommer innom, og jeg vet at flere elever p skolen har spurt om de kan komme - men de fr ikke lov. Verken av meg eller psykologen min. Jeg er ikke klar for store sosiale flokker med mennesker enda. Den fle flelsen av igjen bli utsttt fordi jeg er annerledes. Fr visste de ikke at jeg ikke var som alle andre, n vet de det.

- BaadBlood

#Selvmord #Hverdag #Tilbake #Mobbing #Livogdd #Dden #Sykehus #Psykisk

Del 3 - Erik

En underlig sent av..


Timen til Fru Hansen var endelig ferdig. Jeg spratt opp fra stolen, skjv hret vekk fra ynene og begynte pakke sammen skolesakene mine. Jeg kikket litt rundt meg. Nesten alle de andre var ferdige med pakkingen allerede. Jeg hadde aldri forsttt hvordan de klarte det. Bare noen f sekunder etter at lreren hadde avsluttet timen s var de ferdige med pakkingen og alt. Flesteparten av klassen hadde allerede stormet ut av dren. I et halvhjertet forsk p vre normal dro jeg sekken opp p ryggen og spaserte mot dra.
"Erik," hrte jeg en skrpelig intens stemme si.
Jeg snudde meg saktere mot Fru Hansen.
"Jeg synes du burde vre igjen her litt. Jeg tror vi trenger snakke om diverse.. Ting."
Det var som om hun spyttet ut hvert eneste ord. Jeg ble bare stende igjen. Stiv av skrekk ville kanskje noen ha beskrevet meg. Jeg var teknisk sett ikke redd for Fru Hansen. Hun var en gammel dame som trodde jeg var en slags pbel eller noe. Det jeg var redd for var makten hun hadde over meg. Akkurat nr hun ville kunne hun ta en telefon hjem til meg. En telefon som kunne forandre alt. Hjemmesituasjonen min var ikke s alt for bra snn som den var n, men hvis Fru Hansen fikk det som hun ville s ville hele situasjonen bli forandret til det verre.
Jeg ble stende og se p henne til alle de andre hadde forlatt klasserommet. Da dra smalt igjen bak den siste stakkaren som hadde vrt igjen lengst satte Fru Hansen seg ned p en stol. Blikket hennes var festet p meg. Som om jeg var byttet hennes. Jeg beveget meg mot en ledig stol like ved den hun hadde satt seg ned p. Jeg satte meg ned og rettet blikket opp mot henne. Hun fiklet med neglene sine, men da hun oppdaget at jeg s p henne sukket hun tungt.
"Er det noe galt Erik?" Spurte hun intrengende.
Jeg ristet p hodet. Det var mye som var galt, men det var ikke noe jeg nsket dele med henne. Den heksa.
"Erik..," begynte hun mildt. "Du var en av mine aller beste elever. N kommer du for sent, du gjr ikke lekser og prvene dine blir bare drligere og drligere for hver gang. Jeg vet at tenrene kan vre en vanskelig periode for de fleste. Kanskje du trenger noen snakke med?"
Dette var et godt eksempel p hvordan Fru Hansen var. Hun latet som om hun forstod situasjonen du var i, og hun prvde vinne deg over ved si hvor mye hun brydde seg og lignende. Sannheten var at hun bare lette etter en grunn til hogge meg ned. Hun nsket ikke det beste for meg. Hvorfor skulle hun gjre det? Hun var en fremmed. Jeg bet tennene sammen for ikke bryte ut med noe upassende. Jeg ville ikke gi henne en grunn til ringe foreldrene mine. Det ville vrt selvmord.

Fru Hansen reiste seg raskt opp fra den slitte stolen hun hadde sittet p. Stolen vippet litt frem og tilbake etter at hun hadde fjernet vekten sin fra den. Jeg syntes nesten synd p den ynkelige lille stolen som stod der helt forsvarsls mot Fru Hansens fyldige rumpe.
"Hvis du trenger noen snakke med s er jeg her for deg."
Dette fikk meg til reise meg raskt. Jada, jada. Hun var vel her for meg snn at hun kunne ringe foreldrene mine og delegge livet mitt. Jeg ga henne et raskt nikk fr jeg kastet meg mot dren i redsel for at hun skulle finne frem en nkkel og lse den til evig tid. Jeg dyttet ned hndtaket, og dren gikk opp. Et lettet sukk presset seg frem i halsen min. Jeg klarte ikke stoppe det. Jeg slengte dren opp fr jeg gikk ut. Bak meg hrte jeg Fru Hansens stemme, men jeg stoppet ikke.
"Jeg mente det jeg sa med at jeg kommer til ringe foreldrene dine!"
Ropte hun bak meg. Som om jeg ikke hadde forsttt at hun kom til ringe foreldrene mine hvis jeg ikke gjorde som hun nsket. Snakk om misbruke makten sin grenselst.

Jeg rundet av ved neste hjrne og gikk ned en trapp. Fr jeg visste ordet av det befant jeg meg bak skolen. Ingen oppholdt seg her. Jeg satte meg ned p bakken mens jeg lente hodet inn mot murveggen. Jeg hadde noen f minutter p meg fr neste time begynte. Bare noen f minutter til reflektere rundt hvorfor jeg egentlig lever. Dette var et mysterium selv for meg. For min del kunne jeg like godt ende det her og n, men det ville kanskje vrt tragisk d p skolen. Det syntes ihvertfall jeg. Solen syntes ikke der oppe p himmelen. Den var gjemt bak flere gr skyer som nektet gi slipp p plassen sin. Likevel ble jeg plutselig fylt opp med en slags varme. Jeg ble varmere og varmere. Etterhvert begynte jeg hive etter pusten. Synet mitt mtte ha blitt delagt; for jeg s det som var fremfor meg, men det ble hyppig avbrutt av synet et tempel eller noe liknende. Jeg kunne plutselig lukte en svak sent av rkelse. Jeg presset sammen ynene i frykt for at det var noe galt med meg. Kanskje dette var dden. Kanskje jeg dde n. Hodet mitt begynte spinne kraftig, og jeg kjente at en hard hodepine ble slynget over meg. Jeg hadde lyst til grte, til skrike ut i smerte, men det gikk ikke. Hodepinen forsvant. Jeg pnet ynene. N s jeg ikke skolegrden lenger, bare det tempelet som hadde avbrutt synet mitt tidligere.
Det stod der, jeg var helt sikker. Rett fremfor meg. Et gigantisk, nydelig tempel. Veldig gammeldags bygd, men likevel helt ubeskrivelig vakkert. Jeg forstod ikke hvor jeg var, eller hva som hadde skjedd. Likevel kunne jeg kjenne en slags lettelse. Luften var ren, og det var umulig ikke smile nr jeg pustet inn den herlige luften. Varmen hadde forsvunnet. Jeg var verken for varm eller kald. Jeg hadde ikke vondt noen steder oppdaget jeg med ett. Dessuten flte jeg meg ikke trist lenger. Jeg manglet ikke noe. Jeg var fullkommen. Etter en stund i rent sjokk forstod jeg at jeg mtte utforske dette tempelet. Jeg nrmet meg den store og lange trappen saktere. Jeg gikk oppover. Ett og ett trinn av gangen. Da jeg satte fttene mine helt verst pnet den store, tunge dobbeltdra seg. Der inne lyste det s sterkt at jeg ikke kunne se noen ting. Jeg gikk inn likevel.

En flelse av herlighet og kjrlighet kom over meg. Jeg strlte. Synet mitt vendte seg til det ekstreme lyset, og en gammel mann kom til syne langt inne i tempelet. Han snudde seg sakte mot meg. Bde skjegget og hret danset i hver eneste bevegelse han gjorde.
"Erik," sa han med en rolig og fattet stemme.
Mannen kom gende mot meg. Jeg burde kanskje ha flt meg truet, men det gjorde jeg ikke. Jeg flte meg hjemme. Mannen stoppet rett fremfor meg.
"Velkommen, Erik."
Jeg nikket ivrig til mannen. Smilende. S kom tvilen krypende over meg.
"Hvor er jeg?" Klarte jeg stamme frem.
"Du er her, i Tempelet. Vokterens hjem."
"Jeg forstr ikke.."
"Kom med meg, Erik, s vil du forst."
Den gamle mannen tok hnden min og dro meg med bort til en gammel bok som var plassert opp et podium. Boken var gigantisk. Mannen nikket til meg da jeg strakk hnden min ut for kjenne ved den. Det var som en slags godkjennelse av handlingen jeg var p vei til utfre. Den skjelvende hnden min mtte den rue overflaten p boka. Med ett kom en flom av energi innover i kroppen min, og jeg s alt. Jeg s hvordan jorden oppstod, og jeg s hvordan de syv forskjellige verdnene hadde levd i harmoni i utallige mange r. Dessverre hadde denne harmonien blitt brutt, og flere farer truet. Det var mange som nsket gjre slutt p det lille samarbeidet som gjenstod. Hvis dette skjedde, kom alle verdenene til bli fortapte. De kom etterhvert til forsvinne. En dag ville det bli som om de aldri hadde vrt der. Jeg rev armen min vekk fra boka og s p den gamle mannen med store yne.

"Du er Vokteren! Det er du som beskytter de syv verdnene," sa jeg skjelvende.
Han nikket.
"Ja, du fikk det rett, gutt."
Vokteren lo litt, men latteren ble stoppet av et stygt hosteanfall.
"Mitt navn er Trawen. Jeg kommer fra Huwan. Du, Erik, er min etterflger. Snart skal du lede de syv verdnene, og du skal beskytte dem som om de var dine egne."
"Hvordan skal jeg klare det? Jeg er bare en dum liten gutt," spurte jeg ynkelig.
"Aldri si det igjen!"
Trawen hadde hevet stemmen.
"Du er den utvalgte. Du er ikke dum, du er en av de smarteste det gr an f. Du er kanskje en liten gutt for yeblikket, men du vil vokse og du kommer til lre."
Etter denne lille skjennepreknen ble jeg bare stende og glane p ham. Trawen begynte smtt og humre.
"Du skal selvflgelig ikke gjre dette alene. Jeg har allerede begynt lokalisere Hjelperne."

Sprsmlsrunde - Svar 2

Da gjr jeg meg ferdig med sprsmlene dere stilte.


Sjekk ut:http://hellemu.blogg.no/

Siden jeg fortsatt er litt usikker p hva jeg skal skrive til dere videre tenkte jeg at det var en perfekt tid til svare p resten av sprsmlene dere sendte til meg. Jeg er en snn typisk person som starter med ting, men som ikke akkurat er s flink til gjre disse tingene ferdige. Jeg nsker ikke at denne bloggen skal bli enda et slikt sted i livet mitt. N har jeg startet en sprsmlsrunde, og jeg har kommet middels ved svare p halvparten. N er det p tide ta resten. Ofte m jeg ta meg selv i skinnet for at jeg faktisk skal bli ferdig med ting.

For dere av dere som lurer p hva som kommer videre s har jeg halvveis planlagt en ny del av Hjelperne. Jeg regner med at dette innlegget kommer i morgen. S, til sprsmlene.

Hvis du kunne velge. Ville du ha slettet alle dine psykiske problemer slik at du aldri har opplevd dem, eller ville du ha beholdt dem og alle dine livserfaringer du har ftt grunnet dem.

Du kunne da enten levd et liv uten den smerten og de vonde, vonde minnene samt leve med sykdommen. Eller du kunne ha vrt den du er i dag. Med dine livserfaringer andre kanskje aldri vil f, samt din utrolige styrke.
- Dette sprsmlet er veldig interessant. Mest sannsynlig mitt favorittsprsml for denne gangen. Du viser ikke bare at du har lest bloggen og forstr hva den handler om, men at du faktisk bryr deg om dette. De andre som har laget sprsml her har kanskje bare kommentert vilt uten vite hva kjernen i det hele er. Jeg har tenkt over dette en stund n, og jeg har funnet ut at svaret for meg er ganske enkelt. Selvflgelig ville jeg ha sluppet all mobbingen, utestengningen, det faktum at foreldrene mine aldri klarte vre sammen og alle de vonde dagene, kveldene og nettene i livet mitt. Jeg ville gitt nesten hva som helst for glemme alt sammen. Det har kanskje gjort meg sterk, men jeg m ha vrt sterk nok fra fr av ogs. Grunnen til at jeg var personen som ble mobba var mest sannsynlig fordi jeg sa imot noen av jentene i klassen en av de frste ukene i frsteklasse. S jeg m ha hatt mot og styrke bare da. Styrke til si imot nr jeg selv vet at de "kule" tar feil. Jeg ville nok vrt en helt annen person hvis jeg ikke hadde blitt undertrygt p den mten jeg ble. Mest sannsynlig hadde jeg vrt en typisk partyberte som sminket seg hver dag, kjpte de dyreste klrne og de dyreste produktene for holde huden perfekt. Selv om jeg ikke liker berter ville jeg fortsatt valgt dette fremfor mobbingen.

Sprsml fra:http://becken93.blogg.no/

Har du noen gang elsket noen mer enn deg selv?
- Ja, det har jeg. Mine tre ekser og min sster er de fire jeg kunne gitt livet mitt for. Mennesker jeg mest sannsynlig hadde ddd uten. De som mest sannsynlig har reddet livet mitt er de jeg nsker ofre meg for, og det er dermed disse menneskene jeg elsker hyere enn meg selv. Sstera mi fordi hun alltid har vrt min eneste venn. Det er hun jeg ser p serier med og filmer. Det er hun jeg leser samme bker som og snakker om dem etterp. Det er hun og jeg som sminker hverandre, ler og har det gy sammen. Det er vi som utvikler forskjellige historier sammen. Hun er den eneste som alltid har vrt der for meg. Selvflgelig krangler vi innimellom, men det gjr alle. Det er aldri langvarig uansett. Vi lner sminke av hverandre, klr av hverandre, sko av hverandre. Jeg hadde nok ikke vrt i live i dag om det ikke hadde vrt for henne. Hvis jeg ikke kunne ringe grtende til henne og sprre om hun ikke kunne droppe venninnen sin og komme hjem til stakkars meg isteden, bare fordi jeg hadde opplevd noe vondt, da hadde det nok gtt galt en dag. Min frste kjreste. Det var spesielt, kanskje fordi det var min aller frste forelskelse. Vi hadde et langt, men usunt forhold. Han reddet livet mitt. Hadde det ikke vrt for ham hadde jeg ikke overlevd en ekstremt tung og dyster periode i livet mitt. Nr det kommer til eks nummer to s hadde jeg ikke overlevd uten ham fordi det er han som fikk meg til komme over den frste eksen min. Jeg elsket dem begge s alt for mye. Min nvrende kjreste er den steste og livligste personen jeg noen sinne har mtt. Det er kanskje sant at motsetninger tiltrekker hverandre? Uten ham ville livet mitt vrt kjedelig, ddt og vanvittig tungt bre. Som sagt har han vrt vennen min veldig lenge fr dette kjrestestyret kom p banen, og som bestevenn var han faktisk den beste. Det at han alltid stter meg, hrer p meg og nsker vre en del av livet mitt har ikke forandret seg. Bare jeg tenker p ham s begynner jeg smile. Det m da vre et godt tegn?

Hva liker du best av disse tingene: solbriller, mascara, lipgloss, bok, kjole?
- Hmm.. Mascaraen ville jeg nok ikke ha valgt fordi da mtte jeg nesten ha tlt mer sminke for kunne bruke. Jeg fler ihvertfall at det ofte kan se litt teit ut bare bruke mascara. Bker er noe jeg er veldig glad i, det eneste problemet er at jeg s sjeldent fr tid til lese. Jeg hadde alts aldri ftt tid til bruke den, da er det ikke akkurat noe vits i velge den. Lipglosser er veldig klissete, og jeg er ikke s veldig fan av dem. Jeg foretrekker leppestifter som ikke bare holder mye lengere, men som ogs ikke klistrer seg fast i hret. Dermed ligger valget mellom solbriller og kjole. Jeg har ekstremt mange solbriller, men jeg bruker dem sjeldent. En kjole kan man uansett bruke ret rundt. Hva skulle jeg ha hatt p meg i bursdager, jul og diverse andre anledninger om jeg ikke kunne ha hatt p meg en kjole? Jeg tror nok at valget mitt ville ha falt p kjole.

Hva elsker du gjre p fritiden?
- Siden jeg allerede har ftt et sprsml om hva jeg liker gjre p fritiden tenkte jeg at jeg kunne si veldig kort hva jeg liker gjre mest av alt i hele verden. Alts velge ut absolutt en ting. Jeg hper dette er greit for deg ogs. Frst tenkte jeg at det kom til bli en veldig vanskelig oppgave, i og med at jeg er s glad i ta vare p min egen kropp. S kom jeg p en ting som betyr mer for meg enn noe annet - kjresten min. Det aller beste jeg vet i hele verden er vre med ham. Han fr meg alltid til smile, uansett hvor trist jeg er. Bare se ansiktet hans, eller hre stemmen hans fr gleden til bruse opp i meg. Jeg er ikke i tvil om at jeg elsker ham. S det jeg elsker mest av alt gjre p fritiden er vre med min fantastiske kjreste.

Liker du lese?
- Ja, jeg er veldig glad i lese. Det kunne slippe alle bekymringer og dukke inn i en slags magisk fantasiverden er en helt fantastisk flelse. Dessverre har jeg alt for liten tid for dagen. Jeg har alt for mye gjre med skolen til kunne lese i bker. Det blir litt n og da, men jeg kan virkelig ikke sette meg ned og faktisk lese over lang tid. Det er ganske trist. Hver gang jeg pner boken s er det noe jeg ikke husker av det som har skjedd. Jeg har falt ut av handlingen. Det delegger veldig for leseropplevelsen.

Er du en 1D jente eller en som elsker Jb?
- Absolutt ingen av delene. Synes dette sprsmlet var litt rart. Ikke alle jenter liker enten Justin Bieber eller One Direction. Det er jenter som liker begge deler, og jenter som meg som absolutt ikke liker noen av dem. Jeg er ikke en av de som gr rundt og sier at jeg hater dem, men jeg liker rett og slett ikke den type musikk de har. Jeg lever for metal, ikke for.. Hva de enn synger.

Tusen takk for alle sprsml som har blitt sendt inn. Det har vrt veldig koselig svare p dem, og jeg hper at dere har lrt litt mer om meg.

- BaadBlood

JEG ER P TOPPLISTEN I NORGE

Wow.. Jeg har faktisk kommet opp p topplisten i Norge.


Sjekk ut:http://sunnivaeekdahl.blogg.no/

Dette er nesten litt uvirkelig. Jeg, en helt vanlig jente som blogger om ting som ikke har noe gjre med mote osv, har kommet p bloggtopplista. Ja, topplisten p blogg.no. Tusen takk til alle mine faste lesere som har fulgt meg i lengere eller kortere perioder. Jeg synes det er helt fantastisk logge inn p bloggen min for se hvor mange av dere som fortsatt flger meg. Etter en liten ddperiode nr det kommer til blogging kan jeg fortsatt se at flere av dere har vrt innom for sjekke om jeg har skrevet noe nytt. Da fr jeg ekstremt drlig samvittighet. Her kommer dere inn hver eneste dag, dere sttter meg ved gjre dette, ogs svikter jeg dere ved ikke skrive hver dag slik jeg har lovet. Det er rett og slett grusomt.

Hvor mange innlegg har vel ikke vrt unnskyldninger for at jeg ikke har ftt tid til blogge? En stor del av dem ihvertfall. N skal jeg prve skjerpe meg p dette. Jeg vet at jeg har sagt det fr, men denne gangen er jeg mer gira p skrive. Det kan selvflgelig ha noe med at jeg faktisk har kommet p denne store, skumle topplisten. Jeg er ikke i topp 50, s dere m isfall trykke p topp 200 for f opp min blogg. Jeg ligger p plass 129. Dette er kanskje ikke en plass som betyr s ekstremt mye, men jeg er bare glad for at spass mange faktisk nsker lese min blogg. Tenk dere at s mange mennesker leste min blogg i gr. Det kan vre fordi jeg hadde et innlegg om et ekstremt viktig tema, p en annen side har nesten alle de samme leserne kommet tilbake igjen i dag.

Her kan dere se topplisten for i dag, og min fantastiske 129ende plass. Jeg er veldig glad i dere alle sammen. Det er helt fantastisk at vi sammen har ftt til dette. Jeg kan ikke rlig si at jeg tror jeg kommer til holde meg p topplisten, eller klatre oppover. I morgen er jeg mest sannsynlig ikke der, ihvertfall ikke i overimorgen. Likevel er jeg utrolig stolt av at dette faktisk har skjedd. Da jeg hadde blogg i mine fjortisr var jeg faktisk ogs p topplisten. Tro det eller ei. Min blogg ble veldig populr, veldig fort. Problemet var bare det at jeg ikke gadd skrive noe mer i den. Det ble for slitsomt etter min mening. Denne gangen er jeg en anonym person, og jeg har nesten klart komme like langt som den gang. Det er utrolig.

Jeg har tenkt litt over hva jeg burde blogge om videre. Jeg har flere forskjellige tanker om diverse temaer som mobbing, men ogs f frem min historie og hva jeg gjr hver dag. Jeg lager for eksempel ofte mine egne skjnnhetsprodukter, da jeg ofte ikke tler mye av det man fr kjpt i butikken. Jeg kan vise dere hvordan jeg gjr dette, eller jeg kan vise frem mine produkter, parfymen jeg bruker eller kanskje dere nsker vite hvordan jeg bleker tennene mine med ting man finner inne p kjkkenet? Dessuten har jeg planer om komme meg litt videre p Hjelperne historien min. Jeg har startet p neste del, jeg trenger bare litt inspirasjon til fortsette med den slik at den blir bra.

S hvis du har noen spesielle tips eller nsker til hva jeg kan blogge om, enten om det er livet mitt, samfunnsproblemer eller DIY (do it yourself), s kommenter det gjerne under slik at jeg ser hva dere nsker lese om.

- BaadBlood

FEITE JENTER ER STYGGE!!!

Er det dette budskapet samfunnet nsker formidle?


Det f en eller annen drlig kommentar slengt etter seg om kroppen sin er helt normalt i dag. Du er feit. Du ser ut som ett skjelett. Du har for stor rumpe, eller s har du en flat og kjedelig rumpe. Fttene dine er for store, eller s er de for sm. Puppene dine er for sm eller s ser de uekte ut. Armene dine er for feite, lrene for tynne. Er det rart i at mange mennesker der ute lider av spiseforstyrrelser? Igjennom hele barneskolen fikk jeg hre at jeg var feit og stygg, som om disse to adjektivene hrer sammen p en eller annen mte. Jeg sluttet spise da jeg gikk i fjerde klasse. Nr en niring pdrar seg anoreksi er det noe som ikke stemmer. I psykologitimene har vi nylig sett mye p hvordan hvert enkelt individ blir pvirket av andre individer som igjen blir pvirket av deres arbeid og skolesystemet som til slutt blir pvirket av samfunnet. Teknisk sett er det samfunnet som har gjort oss til de menneskene vi er i dag.

Tynne jenter er modeller. Tynne jenter er skuespillere. Tynne jenter er sangere. Tynne jenter er med i alle slags reklamer. Tynne jenter er de som blir vist frem i media. Jeg sier ikke at det ikke finnes unntak. Selvflgelig er det en og annen skuespiller, vrdame eller nyhetsreporter som er litt overvektig, det jeg prver pointere her er at vi assossierer suksessfulle mennesker med tynne mennesker. S vanvittig mange mennesker mener at det er medias feil at kroppspresset har blitt spass stort. Men er det virkelig det? Jeg har media og kommunikasjonskunnskap p skolen, dette er mitt andre r med faget. Jeg kan fortelle dere at media skriver om det vi nsker lese om. Media viser oss det vi har lyst til se. Hvis ikke media har skrevet om noe vi nsker lese, s vil ikke vi kjpe avisen eller hva det mtte vre - dermed vil mediet tape penger. Betyr dette at det er vr feil da? Hver enkelt sin feil.

Selvflgelig er det ikke vr feil alene. Man kan ikke bare skylde p en person eller en gruppe mennesker nr det kommer til et spass globalt problem. Tiden gr. Vi forandrer oss. Samfunnet forandrer holdninger. Under steinalderen var det faktisk de strste kvinnene som ble ansett som de peneste. Det var fordi disse kvinnene hadde strst sjanse for overleve en fdsel. Senere ble store kvinner assossiert med velferd og rikdom, fordi de hadde rd til kjpe spass mye mat at de kunne bli store. N blir store kvinner assossiert med stygghet, latskap og McDonald's. Alle kvinner i alle strrelser er vakre i den rette personens yne. Selv om en person er stor betyr ikke dette at personen lever av spise p McDonald's, eller at personen er for lat til trene. Har du tenkt p at ikke alle mennesker har tid eller krefter til trene? Personen kan komme fra en fattig familie, og egentlig jobbe og slite hele dagen p kanskje to forskjellige jobber slik at barna skal f mat p bordet. Det finnes ogs personer som har sykdommer der de rett og slett ikke klarer slanke seg uansett hvor mye de prver. Jeg kjenner en kvinne p rundt frti r. Hver eneste helg er hun ute p forskjellige fjellturer, skiturer og lignende. Hun trener kjempe mye. Likevel er hun veldig stor. Uansett hva hun gjr gr hun ikke ned i vekt. Dette er s absolutt ikke hennes feil. S jeg synes heller ikke det skal bli sett p som en drlig ting.

Hva gjr det vel om jenta har noen f ekstra kilo? Eller om jenta har litt fett p magen, eller litt store lr? Hun burde bli elsket like hyt som alle de andre i samfunnet. Det er s mange der ute som sier at de er i mot slankepress og det kvinneidealet som flyr rundt n. Hvis du er i mot det s m du begynne akseptere store kvinner. Ikke assossier dem med stygghet og mislykkede personer. Assossier dem med gladhet, varme, kjrlighet og skjnnhet. S lenge vi som individer ikke forandrer syn p kvinner kommer heller ikke media til fremstille dem annerledes. Dermed kommer heller ikke samfunnet til endre syn p det hele. For at dette skal bli endret kan vi ikke bare sitte og si at det burde endres, vi m faktisk gjre noe med det. Neste gang du tenker stygge tanker om en stor person, eller behandler personen p en annen mte enn alle andre s m du tenke deg om. Tenk at personen mest sannsynlig ikke kan noe for det, og at mten personen blir behandlet p av deg kan knekke personens selvrespekt og dermed selvbildet. Hvis selvbildet blir knust kommer personen kanskje til g inn i en form for depresjon. Jeg regner med at de fleste vet at depresjon kan fre til selvmord. nsker du virkelig vre en utlsende grunn til at noen tar livet sitt?

Hvem sier at feite jenter er stygge? Ingen hper jeg. Vi er alle forskjellige, heldigvis. En annen god ting er at kroppen vr ikke sier noe om hvordan personligheten vr er, eller vr sjanse til lykkes i samfunnet. La hver enkelt person f vre som de selv nsker, og aksepter alle som de er. Det samme gr for tynne mennesker. Det er ikke alltid like morsomt hre gang p gang at en er tynn. Ingen burde kommentere andre menneskers kropper, uansett om man mener det positivt eller negativt.

- BaadBlood

Sprsmlsrunde - Svar 1

Her kommer svarene p de frste sprsmlene som ble stilt under sprsmlsrunden jeg hadde tidligere i vinter.


Sjekk ut:http://kornelia00.blogg.no/

Jeg fikk inn 13 sprsml. Siden jeg nsker gjre dette ordentlig vet jeg at jeg ikke kommer til rekke skrive gode svar p alle sprsmlene akkurat n, s jeg velger svare p 6 eller 7 sprsml n, og resten neste gang. S kan jo dere glede dere til enda en liten svardel. Det hadde vel vrt fantastisk?

Hvis du hadde vunnet 1 million kroner, hva hadde du brukt det p?
- Jeg ville brukt pengene p starte opp et helt annet sted. Rett og slett for komme meg vekk fra alt kaoset som er her hjemme. Jeg fler meg hjelpesls. Jeg kan rett og slett ikke gjre noe med livssituasjonen min akkurat n. Jeg nsker flytte langt vekk sammen med kjresten min, og jeg har lyst til bli kjent med nye mennesker og fle at jeg faktisk kan f sjansen til starte helt p nytt med bare en person som kjenner meg fra fr av - nemlig kjresten min. Pengene hadde gtt med til leie av en leilighet. Ellers er jeg ikke en snn person som bruker mye penger. Kanskje jeg hadde tatt med kjresten min p en ferietur eller noe liknende, det hadde vrt koselig. Vi har snakket om det flere ganger, men det har liksom aldri blitt noe av. Problemet er at hans foreldre ikke nsker at han skal dra rundt helt alene enda, noe som er ganske forstelig om dere hadde kjent kjresten min.

Hva er din strste drm?
- Svaret p dette sprsmlet forandres jo ettersom jeg forandrer meg og samfunnet forandrer seg. Jeg vil likevel si at min aller strste drm har lenge vrt bli frisk. Hvis jeg noen sinne blir helt frisk og ikke lenger tenker p at jeg er feit hvert eneste sekund, eller ikke lenger ser p meg selv i speilet og tenker: "nei fysj, s stygg jeg er". S vet jeg ikke hva jeg nsker meg lenger. Akkurat snn som jeg ser det n ville livet mitt nesten vrt perfekt hvis jeg hadde blitt helt frisk, men det er jo ganske usikkert. Jeg tviler p at jeg noen sinne kommer til oppleve vre frisk. S da vil kanskje den strste drmmen min vre komme meg vekk herfra med kjresten min, alts det jeg ville brukt en million kroner p. Usikkerheten rundt dette skremmer meg egentlig litt. Tenk at jeg ikke helt vet hva min aller strste drm er. Eller tenk at det jeg tror er min aller strste drm er noe jeg mest sannsynlig aldri kommer til oppleve.

Disse to sprsmlene kom fra:http://chrisbeeblack.blogg.no/

Hvor ser du deg selv om 10 r?
- Wow.. 10 r, det er lang tid. Om 10 r vil jeg snart vre 29 r. Frst og fremst tenker jeg meg at jeg er ferdig med utdanningen min. At jeg har ftt meg en jobb som jeg trives med slik at jeg alltid kan yte mitt beste p arbeidet. Videre nsker jeg meg et fast sted bo. Kanskje et fint hus som jeg har planlagt ned til hver minste detalje. Jeg hper jeg har en kjreste, eller kanskje jeg har giftet meg! Ihvertfall en person jeg elsker som jeg kan bo sammen med. Forhpentligvis den kjresten jeg har akkurat n. Siden jeg snart er 29 r vil jeg vel tro at jeg kanskje har noen barn. Jeg har ikke lyst til ha mer enn to barn, av flere grunner, men mest for barna selv. S jeg hper at jeg ikke har brutt dette enda. Jeg kan forresten ogs f eneggede tvillinger, noe som er arvelig, s det kan jo bli spennende. Det mest ideelle ville nok vrt f en jente og en gutt, men det er egentlig ikke s veldig farlig for min del. Jeg nsker bare to barn som jeg kan elske. Jeg har ogs tenkt at adoptere er en mulighet, eller det vre fosterforeldre. Det kan jo hende at jeg ender opp som det om 10 r. Jeg er ikke en av de personene som elsker barn, men hvis jeg har ansvaret for noen s gjr jeg alltid mitt beste - og det burde vel vre nok.

Dette sprsmlet kom fra:http://mammaida89.blogg.no/

Kan du lage flere videoer istedenfor bare lage historier?
- Vel.. Jeg tror kanskje ikke at du har fulgt med p bloggen min s veldig lenge. Jeg har bare en historie, og jeg har faktisk bare lagt ut to innlegg p hver. Det beklager jeg forresten ekstremt hyt, jeg skal skrive mer veldig snart! Uansett s vil jeg ikke akkurat si at historien jeg har her tar opp s veldig mye av innleggene og tiden min. Dessuten hres det ut som om du mener jeg har for mange historier, da jeg bare har en. Noe som gjr meg ganske forvirret, men det er sikkert bare det faktum at du ikke har fulgt med p bloggen. Det ser jeg ogs i den frste delen av sprsmlet der du spr etter flere videoer. For det frste har jeg aldri lagt ut en eneste video, og siden du ber om videoer regner jeg med at du mener filmer jeg har laget og ikke filmer fra Youtube. Siden jeg har valgt vre anonym p bloggen kan det vre ganske vanskelig for meg lage en form for video her inne uten rpe hvem jeg er. For alt jeg vet kan noen jeg kjenner lese bloggen min, og de kan dermed hre hvem jeg er p for eksempel stemmen min. Dessuten hadde jeg ikke visst hva jeg skulle ha laget en video om. S dessverre jeg kommer ikke til droppe ut min eneste historie p bloggen for lage videoer der jeg kanskje kan bli avslrt.

Dette sprsmlet kom fra: helle

Hva er ditt flaueste yeblikk?
- For vre helt rlig: hele livet mitt. Jeg fler ikke at jeg har gjort annet enn dumme meg ut, og gjre feil hele tiden. Alle i livet mitt har lenge sett p meg som en stor feil, eller en stor spk. Hvis jeg m velge ut det aller flaueste m det kanskje vre en gang jeg var hos kjresten min. Vi l halvnakne i sengen hans og klina som kjrester ofte gjr. Det var ikke meningen at det skulle bli noe mer enn bare klining, men det kunne jo bare vi vite. Kjresten min er veldig kosete og han fr aldri nok av ta p meg og kysse meg. Noe jeg synes er veldig fint egentlig, fordi han prver aldri f denne kosen over til sex, og det sier jo litt om hvor mye jeg betyr for ham - hper jeg. Haha. Uansett, vi l der og hadde det ganske bra. S kommer selvflgelig broren til kjresten min inn. Broren hans var sur fordi vi hadde p litt for hy musikk etter hans smak. Han braste inn dra mens han ropte navnet til kjresten min. Da han s oss stoppet han i skrekk og forlot rommet s fort som mulig. Noe annet som gjorde dette yeblikket spesielt ille er det faktum at jeg enda ikke hadde mtt broren hans eller noen andre fra familien deres. S det der kom til bli hans frsteinntrykk av meg. Dessuten er broren hans en av de som ikke akkurat er veldig sosiale, og han er kanskje litt redd for at folk kysser og lignende - ja han er faktisk eldre enn kjresten min selv om det ikke hres helt snn ut. S ja, jeg vil si dette kanskje tok kaka i livet mitt. Akkurat n synes jeg vel egentlig at det bare er gy, men der og da var det grusomt.

Hva liker du gjre p fritiden?
-
Frst burde jeg kanskje nevne at jeg ikke har s alt for mye fritid. Skolen tar opp ekstremt mye med alle prvene, fremfringene, innleveringene og leksene de pser over oss. Jeg skjnner ikke hvordan de tenker at det er en god mte lre p og f ungdom til like skolen. Virkelig. De burde kanskje tatt seg et ekstra kurs i hvordan man behandler ungdom eller noe. Jeg blir nesten litt kvalm av hvordan de oppfrer seg. Men ja, fritiden min. Jeg liker se p serier, p filmer, tegne, lese bker, lage blogginnlegg, surfe rundt p nettet, henge med venner, snakke med venner p nettet, skrive historier og bruke hjernen min til vre kreativ ved for eksempel lage kort. 'videre gr mye av fritiden min med p holde meg selv i orden. Kroppen min. Hver morning tar jeg p meg en rekke kremer, hver gang jeg kommer hjem fra skolen og hver kveld skjer det samme. I tillegg til dette har jeg en spesiell mte bleke tennene mine p, og bade/dusje p. Jeg har haugevis med smykker, kremer, sminke, sko, vesker og klr s mye tid gr med p planlegge hvordan antrekkene mine skal vre for resten av uken. I tillegg til dette har jeg ogs mye neglelakk og tilbehr til fiksing av negler, s jeg liker ogs holde p med dette. S ganske kort sagt liker jeg se p filmer/serier, lese og skrive, vre sosial og drive med ting som har fokus p skjnnhet.

Hvem er din bestevenn?
-
Jeg har aldri i hele mitt liv hatt en bestevenn. Aldri. Det har rett og slett aldri vrt den ene og spesielle personen i livet mitt som har betydd mye for hvordan jeg er som person. Bortsett fra kjresten min da. Han kan kanskje ses p som en bestevenn, men bare i den perioden fr vi ble kjrester isfall. Akkurat n fler jeg at jeg jobber litt med saken. Det er denne jenta i klassen min som jeg har prvd f litt mer kontakt med i lpet av de siste tre rene, men dessverre virker hun ganske uinteressert i meg og hvordan jeg er. Det hun snakker om er rett og slett bare seg selv og det hun har opplevd. Dessuten har hun en bestevenninne fra fr av. Jeg fler at jeg har gitt litt opp finne en bestevenn. Hvordan skal jeg klare finne noen? Jeg har lett hele livet mitt, hvorfor skal denne personen plutselig dukke opp n. Kanskje jeg egentlig ikke passer inn her jeg bor. Kanskje min bestevenn er et eller annet sted i Norge. Jeg har hatt to nettvenner som jeg kanskje ville kalt for mine bestevenner, men jeg snakker ikke med noen av de n lenger - og de er dessuten NETTVENNER. Jeg kan ikke ha en nettvenn som bestevenn. Gutten var veldig snill, men han ble forelska i meg mens jeg hadde kjreste ogs ble det bare masse store krangler og surr, s jeg snakker sjeldent med ham. Jeg er venn med han p Facebook, og jeg kan snakke med ham innimellom men vennskapet ble liksom delagt for lenge siden. Jenta var en veldig hyggelig og omsorgsfull person som jeg alltid kunne snakke med hvis det var noe. Hun var litt smgal, men det var bare bra. Jeg var skikkelig glad i henne, og vi snakket veldig grovt med hverandre. Jeg visste ikke at hun faktisk mente alt det hun sa. At hun hadde lyst p meg. Jeg trodde vi tulla, men neida. S endte det opp med at hun ble sjalu p alle de andre vennene mine, sendte dem trusler og greier. S ja. Av de tre personene som har betydd mest for meg mistet jeg to fordi de tok helt av ved vre forelska i meg, og den siste ble jo til slutt kjresten min - men da mister man p en mte bestevenn stempelet siden jeg ikke kan bitche om kjresten min til han. I og med at han er kjresten min. Heldigvis trenger jeg ikke en bestevenn til akkurat det, men dere forstr poenget.

Disse tre sprsmlene kom fra:http://vimz.blogg.no/

Jeg vil takke alle som har sendt inn sprsml. Jeg hper at dere leserne mine lrer litt mer om meg, og at dere synes det er greit at jeg deler opp sprsmlsrundesvarene i to slik at jeg fr mer tid til svare p hvert enkelt sprsml.

- BaadBlood

Bildebruk

Noen gang vurdert bildevalgene mine?


Sjekk ut:http://thepurplemind.blogg.no/

De bildene jeg bruker har veldig mye si for hvordan dere oppfatter innleggene mine. I innleggene skriver jeg bare helt tilfeldig om det jeg er opptatt av akkurat i det og det yeblikket. Et innlegg kan g fra handle om kattemidhandling til handle om vesker eller sminke. Jeg prver selvflgelig begrense meg litt, men nr tankene mine strmmer p og forandrer seg er det vanskelig la vre og skrive dem ned her. Jeg nsker jo at dere skal f forstelige innlegg med godt lesestoff, men p en annen side er denne bloggen noe jeg ogs har laget for meg selv slik at jeg kan f ut flelser og tanker. Dermed kommer det opp et lite dilemma her. Skal jeg flge hva som er best for meg selv, eller skal jeg flge hva som er best for andre? Vanskelig valg, men jeg tror jeg har klart velge ut en slags mellomting. Jeg hper at jeg kan fortsette flge denne mellomtingen slik at jeg slipper enten delegge for deres leseropplevelse, eller stenge inne flere flelser og tanker rundt diverse temaer .

Som dere sikkert har ftt med dere s har jeg media og kommunikasjonskunnskap som valgfag, eller programfag heter det kanskje. Jeg vet ikke. Dette er andre ret jeg har faget, og jeg fler at jeg har ftt litt skikk p det. Hvis jeg ser en film s blir den analysert raskt i hodet mitt. Ser jeg en reklame tenker jeg hele tiden over hvilke virkemidler de har brukt for selge produktet. Dette gjelder ogs bilder. Jeg henger mye rundt p Internett, mest fordi jeg er en ensom person som ikke har s veldig mye gjre. Hver gang jeg ser et bra bilde s lagrer jeg det. For at et bilde skal vre bra m det ha noe i seg som gjr at jeg fr lyst til se p det over lengere tid.

Bilder betyr ekstremt mye for meg. Ikke bare fordi de er fine se p, men fordi de gir meg veldig mye inspirasjon. Et bilde kan gi meg inspirasjon til lage et kort, noe som passer godt n som jeg m lage julekort. Et bilde kan gi meg inspirasjon til en historie eller det kan gi meg ideer til hva jeg kan skrive til dere p bloggen, eller kanskje noe jeg kan tegne. Bildene kan ogs gi meg inspirasjon til ta et annet bilde. S her er det alts veldig mye hente. Til tider trenger jeg inspirasjon, kanskje til skrive en artikkel eller et kseri p skolen, og da gr jeg inn i den mappen som disse spesialbildene ligger i. Jeg blar igjennom dem til jeg finner det bildet som tiltaler meg mest. S er det bare sette i gang med hva enn jeg skal gjre.

Det fungerer ogs slik nr jeg skal skrive et blogginnlegg. Jeg bestemmer som regel frst hva overskriften skal vre, og den lille underteksten. Etter dette leter jeg etter et slags bilde som kan si noe mer om det jeg har valgt formidle. Hvis jeg ikke finner dette s sker jeg etter et bilde som kan understreke poenget mitt, eller et spesielt bilde som fr en til stoppe opp litt og se. Jeg nsker at deres leseropplevelse skal bli s god som mulig, og bildene er med p forme hvordan dere oppfatter denne opplevelsen.

Bildebruk er ekstremt viktig, det gjr all forskjellen. Kanskje jeg er ekstra opptatt av dette fordi jeg har media p skolen og fr det trykt opp i ansiktet hver eneste dag. Eller kanskje det er fordi jeg rett og slett har en spesiell kjrlighet for bilder. Hvem vet.

- BaadBlood

Skole

Hvorfor m det alltid skje s mye p skolen fr jul?


Dette er det sikkert flere enn meg som reagerer p. Mot slutten av frste termin, alts mot juletider, skal absolutt alle lrere presse p oss prver, innleveringer og fremfringer. Deres fantastiske grunner til gjre dette er mer eller mindre tragiske. De sier at de har for lite vurderingsgrunnlag, og at de trenger noe mer. Vel kjre alle lrere, det burde dere kanskje ha tenkt p litt fr! Etter et halvt r p skolen burde dere tidlig klare se at det er noen elever dere trenger litt mer vurderingsgrunnlag p, og dermed legge inn en ekstra prve. Dessuten tror jeg mange vil vre enige i at en prve i uka ikke ville gjort noen av oss noen spesiell stor skade. Hvis vi oftere fr prver vil ogs prvestoffet bli mindre.

Akkurat n har jeg bare s alt for mye tenke p. Tror snart hodet mitt eksploderer i et stort kaos av tanker og flelser. Beklager det faktum at dette innlegget er det korteste jeg noen sinne har skrevet til dere, men jeg har dessverre norskskrivedag imorgen. Det kommer sikkert til g ganske.. DRLIG. Akkurat n vil jeg bare d.

- BaadBlood

Hvem vil du vre?

Ja, jeg spr deg. Hvem vil du vre?


Sjekk ut:http://thepurplemind.blogg.no/

Vil du vre guttejenta som bryr seg lite om utseendet, eller nsker du fremstr som en vakker og motepresis jente? Vil du vre den kule, populre og utadvente jenta som alle andre ser opp til, eller foretrekker du vre en rolig, stille, men kanskje veldig smart jente som sikter hyere nr det kommer til utdanning? Har du Rihanna, Taylor Swift eller Angelia Jolie som idol? Uansett hvem du nsker vre vil dette pvirke deg gjennom hele livet. Hvis du nsker vre en person som alltid er glad, livlig og gir andre mennesker glede - ja, s kommer du til streve for f til dette. Du kommer til forme livet ditt rundt den personen du selv nsker at du skulle ha vrt.

Jeg skulle nske at jeg var mer sosial. Jeg er en utadvendt person, kommer tilbake p definisjonen etterp, men jeg fler at jeg aldri fr det helt til i sosiale sammenhenger. Jeg er ikke sjenert, og jeg er ikke typen som holder meg tilbake heller. Jeg soler meg i glansen av oppmerksomhet. Hvis spotten skinner p meg s m jeg i det minste gi den noe skinne for. Hvis jeg fr oppmerksomheten s nyter jeg yeblikket. Jeg trekker inn hvert eneste sekund, og lar det vare enda lenger enn vanlig. Jeg nyter det, fler p det og elsker det. Det at noen der ute faktisk kan se meg er helt vanvittig. Jeg har gtt mesteparten av livet ved tro at jeg aldri kunne bli noe, og at ingen kom til legge merke til meg, men slik er det n ihvertfall ikke.

Utadvendt og innadvendt er to ord som ofte blir misbrukt i dagens sprkbruk. Utadvendt betyr ikke at man er en glad og livlig person. Det betyr at man fr energi av snakke med andre mennesker. Selv om man kanskje ikke snakker mye med andre mennesker eller er mye med andre, s fungerer oppmerksomheten som godteri for hypre smunger eller som dop for dopmisbrukere. Det er noe personen elsker og begjrer, noe en m ha, og noe personen nyter nr han eller hun endelig fr det. Oppmerksomhet og sosial tilhrighet er ekstremt viktig for utadvendte folk. Hvis du kommer hjem fra skolen en dag og er sliten og vi sier at du har to valg: 1. bli vrende hjemme og slappe av, se p en film eller lese en bok. Egentlig bare vre hjemme og gjre det du selv nsker. Eller 2. vre ute med andre mennesker. Hvis du velger nummer 1 er du mest sannsynlig en innadvendt person, fordi du mister energi av vre sammen med andre. Hvis du velger nummer 2 er du mest sannsynlig en utadvendt person fordi du sker f mer energi av vre med andre mennesker nr du allerede er sliten fra fr av.

I mange sammenhenger blir det vre utadvendt sett p som mye mer positivt enn vre innadvendt, men n skal du f hre en ting - det er ikke store forskjeller p disse to typene. Det handler bare om hva som gir deg energi og pgangsmot. En innadvendt person kan likevel vre mer sosial enn en utadvendt person, de sosiale situasjonene vil bare slite personen mer ut. Det vre innadvendt kan bli sett p som noe positivt da personen kan ha lettere for klare seg selv, mens en utadvendt person kan f store problemer hvis han eller hun m vre alene i en helg - eller til og med bare en dag.

Jeg nsker bare belyse denne lille misforstelsen personer ofte har med disse to begrepene, og hper at dere bruker begrepene rett etter ha lest dette. Tilbake til hovedtemaet. Vi finner oss et idol, en person vi skulle nske at vi selv var. Deretter bygger vi opp livene vre rundt denne personen og prver bli noe lignende selv. Idolene forandrer seg gjennom livet, men du forandrer ogs synet p hvem du nsker vre i samfunnet. Fr syntes jeg alle som var emo og scene var skikkelig kule, og jeg nsket vre som dem. N synes jeg mer eller mindre normale, sunne, pene og friske jenter er det beste - og det er kanskje ikke s vanskelig gjette hvordan jeg nsker vre. Hvordan vi egentlig er og hvordan vi velger fremst foran andre er ogs to vidt forskjellige ting. Personligheten din kan det vre vanskelig forandre, men etter min mening kan det g an. Du kan lure alle rundt deg og f dem til tro at du er kjempe positiv, men du avslrer deg selv gjennom alle de negative tankene du tenker.

Men.. Nr man har bygget opp personligheten sin og hvordan andre oppfater seg gjennom mange r, slik at man har blitt den personen man nsker vre - hva er da igjen streve mot?

- BaadBlood

Lite blogging i det siste

Jeg har dessverre blogget veldig lite i det siste..


Sjekk ut:http://aktuellesaker.blogg.no/

Som dere sikkert husker hadde jeg problemer med psykologen min, og vi kom opp i en slags krangel om hvem sin feil det var. Hun mente tydeligvis at det ikke var hennes feil at hun hadde mistet nummeret mitt opptil flere ganger. Som dere nesten garantert fikk med dere s ringte hun meg gjentatte ganger for prve avtale en ny time. Jeg flte meg ikke klar til snakke med henne, og jeg bestemte meg derfor for ikke svare.

Etter flere telefoner, og mye mas mtte jeg nesten ta telefonen. Ikke fordi jeg hadde lyst, men fordi hun ringte meg mens jeg var p skolen. Uheldigvis skjedde det i friminuttet, og dermed var det flere som reagerte p at jeg ikke tok telefonen. Til slutt svarte jeg, og gikk ut p et annet rom. Jeg har rett og slett ikke rd til at folk skal se rart p meg eller tro at det er noe galt. Hvis folk begynner behandle meg annerledes n tror jeg ikke at jeg kommer til klare oppn det bli normal. Derfor er det veldig viktig at ingen fr noen form for mistanke slik at de begynner behandle meg p en annen mte. Jeg nsker ikke at lrerne mine skal f vite om dette engang. Helsesster har pushet flere ganger for prve f meg til g med p at hun forteller det til lrerne mine. Jeg nsker ikke f lettere tester enn de andre, eller lettere straff hvis jeg gjr noe galt. De kommer til synes synd p meg, og jeg takler dessverre ikke det fenomenet.

S etter en stund ble det til at jeg mtte komme tilbake til psykologen min igjen. Psykologen som jeg s absolutt ikke takler synet av lenger. Jeg m skaffe meg en ny en. Vel hun begynte snakke som vanlig, akkurat som om ikke noe hadde skjedd. Jeg har ikke lyst til dra tilbake til det der. Jeg fler at jeg ikke fr noe igjen av timene lenger. Jeg m ha en ny. Jeg bare m.

S da vet dere hvorfor jeg ikke har skrevet noe i det siste, eller kanskje ikke. Jeg kan jo ikke akkurat forvente at dere skal tolke mine tanker og forst hvorfor jeg velger det jeg gjr. Grunnen er rett og slett at jeg har vrt alt for sliten og trist til gjre annet enn sutre. Dessverre sant, og jeg er ikke stolt av det. Flte bare at dere fortjente en forklaring p at jeg plutselig kuttet ut bloggen slik jeg gjorde. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har lovet dere at jeg skal skjerpe meg og faktisk ta bloggingen p alvor.

Jeg har sviktet dere, og jeg beklager veldig for det. Dere trenger virkelig ikke tilgi meg, for jeg forstr dere faktisk om dere ikke nsker det. Jeg har skuffet flere ganger n, og jeg skal finne en mte f straffet meg selv p for dette. Ikke selvskading eller noe fordi det har jeg endelig blitt ferdig med. Det er mer snakk om en sosial mte straffe meg p eller lignende. Jeg m finne ut av det.

- BaadBlood
Les mer i arkivet Januar 2015 November 2014 September 2014
baadblood

baadblood

20, Bergen

Jeg er en jente p 19 r som har slitt psykisk s lenge jeg kan huske. Jeg nsker formidle mine erfaringer, og hvordan jeg forsker komme meg videre i livet. Jeg hper noen der ute blir inspirert av min kamp, eller at min kamp kan hjelpe andre til kjempe for det samme - nemlig lykke. Hvis vi ikke kan kjempe for lykke, hva kan vi da kjempe for? nsker du kontakt med meg? Send meg en e-post! BaadBlood@live.no

Follow on Bloglovin

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits