Fotballfrue tvang meg


Fotballfrue tvang meg ut av en dyp dvale

 

Mange har sikkert spørsmål om hvorfor, og hvordan jeg kom tilbake så plutselig. Sannheten er at jeg ble lurt ut av en deilig og dyp dvale. Etter alt oppstyret med fotballfrue, og de spørsmålene som melder seg i etterkant i forhold til andre rosablogger: er de virkelig sanne? Redigerer alle bildene sine? Skriver alle kommentarer under falskt navn? Nei, jeg har ikke tenkt til å diskutere fotballfrues store utdritelse, jeg skal holde meg helt og fast til virkeligheten. Det forpinte skriket etter hjelp fikk meg til å dra tilbake til bloggen for å vise dere hva sannheten er. Det er jo hele poenget med bloggen min, en stor klyse med sannhet som man enten liker eller ikke. Man kan virkelig ikke gjøre noe med sannheten, den bare er der - selv etter at man har gjort noe skikkelig dumt. 

 

Sannheten har alltid blitt sett på som det viktige. Vi har alle hørt fraser som: "Å si sannheten er alltid best" eller "Sannheten kommer alltid frem". I og for seg er jo dette ganske så sant, men dette kan det altså stilles spørsmålstegn til. Selv om det er meningen at vi skal være ærlige betyr ikke dette at vi alltid bør. Hvis vår venninne spør om hva du synes om det sykt lekre kjedet hun fikk av kjæresten sin til jul, og du egentlig ikke er så veldig jublende for objektet, så lyver vi og sier at joda den var fin. Vi må faktisk lyve for å få verden til å gå rundt, for å få livene våre til å være stabile. I slike situasjoner er det så klart lov til å komme med en liten hvit løgn. Det samme gjelder når en du ikke har spesielt lyst til å være med spør om dere skal finne på noe, hvite løgner er livreddere. 

 

Så beveger vi oss over til de store løgnene, de som ikke er hvite lenger. Disse løgnene er store sammenflettede nett av hvite løgner. En stor del av livet til personen er bygget opp på løgn, og hvis noen finner ut av dette kommer personens status til å bli grundig forandret. Se bare på fotballfrue, og hvordan vi alle føler om henne akkurat nå. Det er når slike massive vev av løgner ser dagslyset, at vi selv tenker at vi aldri ville ha gjort det samme. Da sier jeg, vel tenk igjen. Jeg støtter ikke løgnere, jeg prøver bare å sette meg inn i deres situasjon. Deres stressende hverdag med kommentarer, og et stort press på å være perfekt. Da er det viktig å forstå at en liten hvit løgn nå og da, kan vokse seg til store trær av løgner som faktisk blir en stor del av livet ditt. Helt ærlig, med hånden på hjertet, kan jeg si at jeg aldri har fusket med mine kommentarer. Likevel er jeg ganske så sikker på at det er flere der ute som har gjort dette, fordi hva er sannsynligheten for at fotballfrue er den eneste toppbloggeren i Norge som har lurt til seg litt ekstra skryt? Vi vil jo alle ha skryt en gang i blant. Jeg vet at mannen hennes har gått ut og sagt seg skyldig i dette, men vi kan aldri vite om dette er sannheten som finner veien frem i lyset eller bare enda en påbyggelse av nettverket. Jeg har ingen spesiell formening om det var han eller hun, det viktige er at vi er klar over at slike ting skjer.  

 

Derfor har jeg bestemt meg for å ha et åpent kommentarfelt her på bloggen. Det vil si at alle kommentarer blir publisert øyeblikkelig. Jeg har hatt dem under godkjenning, slik at jeg selv kan lese igjennom dem og gjerne svare noe klokt innen jeg godkjenner. Jeg har alltid følt at jeg har hatt mer kontroll med et kommentarfelt der alle kommentarer må godkjennes, men nå har jeg aldri hatt store problemer med trollere her inne heller. Alle kommentarene har blitt publisert, og de har fått svar, så det har ikke vært noen form for kommentarfusk her. Likevel ønsker jeg at dere kan få et litt bedre forhold til bloggen ved at deres kommentarer øyeblikkelig dukker opp, isteden for å vente på at jeg skal godkjenne den først. 

 

- BaadBlood

Stryk på eksamen

Eksamenstiden er her, og ikke alle opplever strålende resultater. 

 

Jeg har alltid vært fan av konseptet med eksamen. En halvveis fridag der man svarer på diverse spørsmål og refleksjonsoppgaver. Eksamen har som regel vært noe lett som hever karakteren i faget, men ikke denne gangen. Jeg har nå opplevd den første stryken i hele mitt liv, og jeg er helt OK med det. Jeg leste ikke så bra til eksamen, og jeg leste lite igjennom hele halvåret. Jeg droppet ut av forelesninger, og holdt meg ikke oppdatert i forhold til faget. Det er dermed ikke et massivt sjokk at eksamen ikke gikk så veldig bra. Etter en turbulent eksamensbesvarelse kan man ikke håpe på annet enn stryk.

 

Det er viktig å se at stryken ikke er verdens undergang. Kanskje kommer den snikende på deg og slår deg bevisstløs, men det betyr ikke at man bare skal gi opp. Det var min egen feil at jeg strøk, for mange andre vil ikke dette være tilfellet. Noen leser som bare det, og jobber jevnt utover året men får likevel den samme karakteren. Likevel er det viktig at man holder hodet høyt, og ikke gir opp. Etter at jeg så resultatet fra min eksamen gikk jeg rett inn og meldte meg opp til eksamen for neste semester. Å dvelle med fortiden for lenge er bare tull når det er snakk om noe så uviktig som aldri kan endres. Hvis jeg kunne gått tilbake i tid hadde jeg helt klart pushet meg selv litt hardere, men det er viktig å se at vi bare er mennesker. Vi gjør feil, vi forstår hva vi har gjort feil, og vi lærer av våre feil. Det er slik prosessen foregår, og det er dermed ganske urimelig at en dårlig karakter, eller stryk, skal styre oss utfor stupet. Tross alt, det er bare å melde seg opp til eksamen på nytt. 

 

Nå som jeg har gått igjennom eksamen en gang, er jeg klar for å ta eksamen med storm. En dårlig karakter har bare gitt meg større motivasjon til å rule eksamen neste gang. Slik hadde jeg aldri klart å følt det før, men nå er ikke dette et problem lenger. Jeg klarer å se mine egne feil uten å bryte ut i gråt. Jeg klarer å vurdere meg selv utfra realistiske mål, og sette fokuset mitt på de rette stedene. Selvsagt hadde jeg det mye bedre forrige halvår enn jeg har hatt det hele livet, men nå har jeg litt erfaring med å være lykkelig og jeg kjenner meg selv. 

 

Til alle dere som ikke bestod eksamen, eller fikk såkalte dårlige resultater: ikke dvell for lenge på noe så uviktig. Jada, jeg ser viktigheten av å bestå eksamen og få gode karakterer, men når faget bare kan bli tatt på nytt er ikke dette et stort tap. Det finnes så mye verre her i verden, og dårlige resultater er sterkt overvurdert på skalaen over fæle ting. Få grep på deg selv igjen, og start på nytt. 

 

Mange vil kanskje bli overrasket over dette innlegget, og det forstår jeg. Her kommer jeg, etter mange måneder, og skriver om eksamen som om ikke noe har skjedd. Diverse spørsmål virvler sikkert rundt, og jeg skal forklare bare ikke enda. Betyr dette at jeg er tilbake? Betyr dette at BaadBlood og hennes grusomme liv er tilbake? - Nei, og det er nettopp dette som er så interessant. Livet mitt er helt fantastisk, men jeg ønsker å formidle det til dere uansett. Jeg har savnet bloggen, og alle dens gleder. 

 

- BaadBlood

En liten oppdatering

Heisann, dere. Jeg har desverre ikke hatt mulighet til å oppdatere bloggen den siste tiden. Jeg har fokusert mer på å gjøre det jeg synes er gøy, nemlig skrive historier. Disse historiene legger jeg ut på Wattpad, så følg meg gjerne der. Jeg heter Trustless på Wattpad. Uansett, der vil jeg også fortsette den historien jeg har begynt på her inne, Hjelperne. Du kan også følge meg på Twitter: Trustless_Story, men denne kontoen er altså bare for historieoppdateringer. Kanskje jeg kommer tilbake her en dag, men det er enda usikkert. Det føles trygt å ha en blogg jeg kan komme tilbake til hvis ting begynner å bli dårlige igjen. Og hvem vet, kanskje jeg ender opp med å skrive en slags biografihistorie, med meg selv som hovedperson så klart. Tusen takk for at dere har fulgt meg så langt, og jeg håper virkelig at dere ønsker å lese historiene mine og følge meg videre på Twitter. Vit at jeg alltid vil vende tilbake når noe ikke går som det skal. 

 

- BaadBlood

Verdens beste serier

Tenkte jeg skulle fortelle litt om min hverdag

 


Jeg er jo, som sagt, mye hjemme. Selv om jeg egentlig skal lese, så er ikke akkurat dette noe man kan gjøre i 8-9 timer i strekk. Det er viktig å ta gode pauser slik at man faktisk får med seg det man driver med. Dessverre er jeg den typen som lett blir distrahert, og som liker å ta lange pauser. Dessuten er jeg den personen som liker å se på en serie mens jeg tar meg noe å spise. Serien varer i 45 minutter, mens det å spise varer i kanskje 5 minutter. Slike ting har jeg alltid hatt problemer med, så dere kan jo tro at jeg har fått sett en del serier. 

 

Jeg har akkuratt blitt ferdig med Supernatural og Hell's Kitchen, og er usikker på hva jeg skal se på nå. Supernatural er den serie som jeg liker, som jeg elsker. Serien gir meg absolutt alt jeg trenger, men nå er det en stund til den begynner igjen - selvfølgelig. Jeg har sett en del av Teen Wolf også, men det gir meg ikke den samme følelsen. Og ja, jeg så på Teen Wolf før det var kult. Jeg så på Teen Wolf etter at den første episoden hadde kommet ut, så det er en serie jeg virkelig har fulgt. Dessverre gir den meg ikke den samme følelsen som Supernatural.

-

I den siste sesongen nå har også Teen Wolf blitt veldig spesielt. Jeg synes de har gått litt ut av hovedtemaet sitt på en sånn måte som ikke er greit. Når de lager en serie om en tenåringsvarulv, så forventer man mer om akkurat dette. Jeg synes de heller fokuserer mer på ting som Supernatural gjør. Spesielle monstre, og fenomener som de må ta seg av, oversetting av forskjellige språk, ritualer og symboler. Det fungerer på Supernatural fordi det handler om to brødre som driver med akkurat dette. En annen ting jeg har lurt på er hvordan de bare har "glemt" Allison. Jeg har ikke sett at de har sørget noe spesielt, og det virker så urealistisk. I tillegg har denne nye jenta, husker ikke helt hva hun heter, bare tatt plassen hennes uten noen form for protester. Ikke misforstå meg, jeg er mer enn overlykkelig over at Allison er borte. Jeg likte aldri hennes rolle, og jeg syntes den utviklet seg til å bli bare mer og mer tragisk. Så jeg synes serien har fått en god vending, men hvis de virkelig likte henne så burde de sørge på en eller annen måte. De er tross alt bare tenåringer, og de har mest sannsynlig ikke opplevd så mange dødsfall i nær vennekrets. Jeg skjønner at Sam og Dean i Supernatural ikke blir tatt så nær av at folk dør lenger, men bare se på hvordan de sørger etter hvert eneste dødsfall. Det virker så mye mer realistisk, og så mye mer ekte. Likevel synes jeg Teen Wolf er helt ok.

 

Hell's Kitchen gir meg bare en god og morsom stund. Jeg ser ikke på det av noen annnen grunn enn å le av deltagerne. Se hvor seriøst de tar det, se hvordan de blir knust av brente ting og nybegynner feil. Etter at vi har sett en episode pleier alltid kjæresten min og jeg å lage oss middag eller et annet form for måltid. Vi lager litt hver, og jeg samler det på to talerkner mot slutten og får det til å se bra ut. Vi har hatt det veldig morsomt med den serien. Vi har tenkt til å se Hotel Hell eller noe lignende, fordi det er virkelig morsomt å se på. Dessuten så lærer man litt selv, noen små tips og triks her og der. 

 

På søndag hadde jeg den første av tre breddetester i Ex.Phil, og det gikk faktisk veldig bra. Man måtte ha 66,6% for å få godkjent, og jeg fikk 77,5% så det var i hvert fall litt greit. Så lenge jeg får godkjent på en av de to gjenværende testene, så kan jeg bestå faget. Jeg har troen denne gangen, det kan faktisk gå bra for meg.

Men hvis jeg har tenkt til at dette skal fungere så må jeg komme meg tilbake til lesingen. 

 

- BaadBlood

Tomt skall

Leiligheten var et tomt skall




Etter å ha hentet nøklene ventet jeg på kjæresten min i byen, før vi dro rett til leiligheten. Vi visste ikke helt hva vi kunne forvente oss, så spenningen var enorm. Da vi endelig fant frem og låste oss inn var leiligheten et eneste stort, tomt skall. Det virket fantastisk, at vi satt der i vår egen leilighet. Den hadde selvsagt ingen møbler, så vi måtte tilbringe de neste timene på gulvet. Etter en stund kom foreldrene til kjæresten min, de hadde tatt med seg en del møbler. Kjæresten min hadde mesteparten av møblene man trenger for en leilighet, mens jeg hadde mesteparten av innholdet - pynteting, kjøkkenredskaper og lignende. Foreldrene hans kom med en sofa, tv, tv-benk, salongbord, en liten hylle og to senger. I tillegg hadde de med de få tingene han har, som hans elskede gitar og noen gigantiske høytalere. De hadde også med seg litt mat som vi spiste før de dro. 

 

Vi satt oppe til sent for å slå opp, og sette sammen alle møblene. Likevel var leiligheten vår ganske så tom. Etter en uke på skolen kom min far for å levere de tingen jeg skulle ha med meg. Da ble hyller og skap fylt opp med det meste. Vi fikk kjøpt vaskemaskin, to hyller, en hylle til badet, nytt salongbord, skrivebord, mikrobølgeovn, brødrister, skriver, pynteting, blomster og litt ekstra til kjøkkenet. Min far hadde tatt med et lite kjøkkenbord, og for det meste bare stash. Det tok flere dager å komme i orden etter den store leveringen, men etter en stund (og 10 000 kr fattigere), hadde vi kommet oss ordentlig i gang. 

 

Likevel var det noen feil med leiligheten vår. Det tok oss en uke å finne ut hvor postkassen vår var, og deretter oppdaget vi at den var full av brev til andre folk. Vi tok de med oss og sendte dem i retur, men fikk de bare tilbake igjen. Typisk at det skal være så vanskelig å gi fra seg noen idiotiske brev. Heldigvis virket det bare som om det var typiske reklameting. Så det var nok ikke noe viktig. Så oppdaget vi at postkasselåsen vår var ødelagt, eller for lite smurt. Den fungerte rett og slett ikke. Selv om kjæresten min stod i flere minutter, og brukte alle krefter, så ville den ikke gå igjen. Vi dro ut nøkkelen, og kontaktet SIB med det samme. Dagen etter hadde de fikset problemet. Dessverre hadde vi det samme problemet med inngangsdøren vår. Låsen var så hard at vi flere ganger trodde vi aldri kom til å få den opp, dette problemet ble også fikset ganske raskt. 

 

Etter en stund fikk vi problemer med lysene. Lyset over kjøkkenbenken sluttet å fungere, mens lyset på soverommet blinket voldsomt om kvelden. Det var ganske skummelt å se på Supernatural mens lyset blinket ukontrollert. Det merkelige var at lyset bare begynte å blinke etter at vi hadde hatt det på lenge, og deretter skrudd det av og på. I tillegg var det ganske så merkverdig at dette bare skjedde på kvelden. Så når vaktmesteren, eller hva han var, kom for å fikse det så kunne han ikke se problemet. Jeg prøvde å forklare det til ham, men jeg tror ikke han forstod hva jeg mente. Tross alt, det er ikke akkurat så veldig lett å forstå problemet. Uansett, lysgreiene ble altså ikke fikset, og det plager oss fortsatt. Vi må bare være flinke og ikke skru lyset av og deretter på. 

 

Nylig fikk vi problemer med oppvaskmaskinen, som begynte å lekke. Den ble sjekket ut, og vi fikk beskjed om at den skulle byttes. Byttingen skjedde en stund etterpå, men innen en uke. Under byttingen var det flere ting vi endte opp å klage på, men det har løst seg nå. Vi dro en tur til min kjærestes foreldre, fordi han måtte hente vinterdekkene på bilen. Siden vi nylig hadde funnet boden som hører til leiligheten kunne vi endelig hente ting som ikke nødvendigvis behøvde å være inne i leiligheten. Boden vår er veldig stor, og vi er usikre på om vi noen sinne kommer til å finne noe vi kan ha i den. Foreløpig er det fem dekk, og litt julepynt. Hvis vi skal bytte ut en sofa eller lignende er kanskje dette et fint sted å plassere den gamle i mellomtiden. Men tross alt, vi har en ganske så ny sofa. 

 

Forelesningene var helt greie. Til og med seminargruppen jeg hadde blitt satt på endte opp med å fungere. Ja, de hadde satt meg opp på seminargruppe med 20-30 stykker som hadde vært i faddergruppe sammen og blitt kjent. Mens jeg kom inn som en raring og bare, jada. Likevel, det ordnet seg. Tre jenter tok kontakt med meg, og vi ble litt kjent. Jeg har i hvert fall noen å gjøre oppgaver med, det er det viktigste. Når jeg går rundt i byen, til og fra forelesninger eller seminargrupper, så føler jeg meg merkelig alene. Byen er stappet med folk, men jeg er isolert, alene. De vet ikke hvem jeg er, og de kommer aldri til å få vite det heller. Det samme gjelder forelesningene, jeg er bare en av mange. De andre som er der kunne ikke brydd seg mindre, ikke foreleseren heller. På en annen side er det litt positivt, ingen får med seg at jeg skulker. Likevel vil jeg ikke falle inn blant gamle synder. 

 

Hver morgen drar kjæresten min før meg, og før han drar kommer han inn på soverommet og klemmer meg i senga. Ofte har han 3-5 minutter på seg. Hver gang han går begynner jeg nesten å gråte. Det er så vondt å skilles fra ham. Selv om det bare er for noen få timer, før han igjen kommer hjem. Vi har bodd sammen i en måned, og jeg takler enda ikke at han må dra hver morgen. Han sier at han føler det på samme måte, men jeg vet ikke helt om han gjør det. Når han drar skal han forte seg ned til bybanen, og konsentrere seg om å komme seg på skolen. Jeg, derimot, skal ligge alene i senga i noen timer før jeg står opp og drar på en forelesning. Det er bare så vanvittig vondt å se at han drar hver eneste dag. 

 

- BaadBlood

 

 

Jeg ber ikke om tilgivelse

Jeg ber ikke om tilgivelse, bare forståelse

 


Hver gang det skjer noe drastisk i livet mitt, og jeg ikke lenger klarer å henge med så melder jeg meg ut. Jeg melder meg ut fysisk og psykisk. Hver gang dette har skjedd så har bloggen blitt satt på vent. Den har blitt skjøvet til side som noe uverdig. Jeg har likegyldig gått videre med livet mitt, prøvd å bygge det opp igjen. Noen ganger føles det som om jeg har bygget opp livet, også er det noen som knekker det midt på, og jeg må bygge det opp på nytt. Andre ganger føles det som om livet mitt blir knust til tusen biter, og at jeg må lete etter de få bitene som ikke har blitt ødelagt i prosessen. Jeg hadde mange slike oppturer og nedturer da jeg prøvde å stabilisere livet mitt etter innleggelsen. En irriterende lærer var spesielt motstander av at jeg fortjente å få et vitnemål. Men jeg kjempet. Jeg beviste for han, og alle de andre, at jeg fortjente det vitnemålet. Jeg bestod alle eksamnene mine, både muntlige og skriftlige. Jeg fikk så mye ros for den muntlige eksamenen min at læreren, han som ikke ønsket at jeg skulle få et vitnemål, kom og takket meg. Han takket meg fordi jeg ikke hadde gjort ham flau, slik han helt sikkert hadde forventet at jeg ville.

 

Etter å ha satt inn alle mine krefter på skolen gikk jeg videre til sommerjobben. Jeg endte opp med å pendle mellom tre forskjellige sommerjobber, slik at jeg skulle tjene inn nok penger til studietiden. Jeg dro klokken åtte om morgenen, og kom hjem klokken ti om kvelden. Kort sagt fikk jeg ikke utrettet så mye da jeg først var hjemme. Det virket som om forholdet mellom kjæresten min og meg skulle ryke da han hadde problemer med at jeg var så mye borte. Det var ikke det at han ikke stolte på meg, han bare ønsket å tilbringe mer tid sammen med meg. Det er jo forståelig, men det han ikke tenkte på var det faktum at vi snart skulle flytte og at en av oss måtte være den ansvarlige som tjente inn penger til dette. Vi hadde enda ikke funnet et sted å bo, og vi visste enda ikke om vi hadde kommet inn der vi hadde søkt. Vi søkte gjennom SIB (studentsamskipnaden i Bergen), de skulle liksom ta hånd om nye studenter som var utenbys fra. Jeg og kjæresten min søkte leilighet 1. januar, men vi fikk ikke tilbud om et sted å bo. Etter dette sendte jeg en sur mail, og sa akkurat hva jeg syntes om opplegget deres. Vi var begge studenter fra en annen by, og vi ble likevel utdanket av studenter som søkte etter juni. Da fikk vi endelig et tilbud. De fortalte oss at vi skulle få bo i en familieleilighet, det var bare ett problem - leiligheten var ikke klar før 18. august. 

 

Min kjæreste startet ikke på skolen før 18. august, så for han var ikke dette et problem. Mitt problem var at fadderuken begynte 11. august, og denne uken inneholdt flere obligatoriske ting. Jeg dro over til Bergen alene, for å bo i leiligheten til en kvinne jeg aldri hadde møtt. Naboen min hadde en bekjent i Bergen som sa jeg kunne bo der i en uke, slik at jeg fikk med meg fadderuken. Jeg var overlykkelig. Jeg hadde fått en leilighet, kommet inn på det studiet jeg ønsket og fadderuken var ikke lenger et problem. Kvinnen som bodde i leiligheten jeg også skulle bo i den neste uken, fortalte meg at hun skulle flytte inn til kjæresten sin en uke - slik at jeg fikk leiligheten for meg selv. Det var jo vel og bra, men jeg merket etterhvert hvor ensomt det ble. 

 

Min første utfordring i Bergen var å finne frem. Jeg gikk rundt i gatene i over en time, mens jeg prøvde å finne ut hvor vi skulle møtes første "skoledag". Det var da jeg fikk øye på en jente som hadde samme type kart som meg, et kart jeg hadde fått tildelt av det psykologiske fakultet ved universitetet i Bergen. Hun var alene, noe som ga meg mot. Jeg gikk bort til henne å spurte om hun visste hvor vi skulle møte opp. Tenk dere det, jeg snakket med en fremmed! Hun visste det ikke, men sammen fant vi frem. Senere ble vi delt inn i faddergrupper. Jeg kom ikke med denne jenta, fordi vi ikke går det samme studiet. Hun skal studere generell psykologi. Så min neste utfordring var å bli kjent med de som hadde blitt plassert i faddergruppen min. En gjeng med veldig forskjellige mennesker. For å være helt ærlig følte jeg ikke at jeg passet sammen med noen av dem. Jeg ble stående i utkanten, mens jeg kikket inn og observerte de andre. Etterhvert tok de kontakt med meg, heldigvis. De begynte å snakke med meg, og jeg begynte å snakke med dem. Likevel fikk jeg aldri følelsen av at noen av de var perfekte venner for meg, eller at jeg hørte til i en spesiell gjeng. 

 

Senere i fadderuken ble vi presentert for en gutt som ikke hadde hatt anledning til å komme før. Han var den eneste gutten i vår faddergruppe, så jentene kastet seg over ham med det første. Dagen etter han kom skulle faddergruppen min inn på et utested. Jeg har aldri vært på noe lignende før, så jeg var veldig nervøs. Det var mye morsomere enn jeg hadde trodd. Denne gutten i faddergruppen min begynte raskt å snakke med meg, og snart hang vi sammen hele tiden. Han spanderte drinker på meg, og hjalp meg med å komme inn i miljøet i Bergen. Denne gutten måtte dra tidlig siden han bodde så dumt til i forhold til buss, så jeg tilbød ham å sove på sofaen i leiligheten til min nabos venninne. Han takket ja, og vi hadde det gøy resten av kvelden. Det var mange ting han syntes var rart ved meg. For eksempel at jeg fortalte kjæresten min at han skulle sove hos meg, og at dette ikke var et problem for verken meg eller kjæresten min. Det at jeg ikke ordnet meg så mye, og ikke klagde på klærne hans var også noe han ikke var vandt med. I tillegg var han fascinert av min kjærlighet for joggebukser, musikksmaken og filmsmaken min. 

 

Mot slutten av uken kom kjæresten min, som ble med oss på fadderuken - selv om han egentlig ikke hadde lov. Gutten jeg ble kjent med hjalp han inn på utestedene slik at han fikk være med oss. Senere spanderte denne gutten drinker på både meg og kjæresten min, en skikkelig koselig fyr. Gutten ble med oss hjem for å låne sofaen enda en gang. Han sa at han kunne ha musikk på ørene slik at han ikke hørte noe, men jeg har tross alt litt verdighet - litt. Dagen etter måtte vi egentlig tidlig opp, fordi vi skulle på en omvisning rundt på lesesalene og lignende. Det var slik at vi skulle vite hvor byggene befant seg når vi skulle begynne på studiet. Gutten sa at han heller kunne gi meg en privatomvisning, siden han var fra Bergen. Dette reddet dagen vår, en tidlig oppvåkning fungerer sjeldent bra for meg. Gutten ga meg omvisning senere, hjalp meg med å kjøpe bøker, få studentbevis og senere finne frem til lesesaler og møte opp hos SIB inne på studentsenteret for å få utdelt nøkkel til leiligheten. 

 

Som du ser så er det mye som har skjedd, og dette er bare begynnelsen. Dessverre er det mye som skjer for øyeblikket, så jeg rekker ikke å fortelle mer om hva som allerede har skjedd. I dag skal jeg lese, for å prøve å ta igjen alle de andre (kommer tilbake til dette senere i historien). Klokken 17.30 begynner et informasjonsmøte for leilighetene her, der det skal være ja, informasjon. Usikker på nøyaktig hva slags informasjon som kommer, men det er helt sikkert viktig. Dessuten er det greit å dra på det første informasjonsmøtet, og heller droppe de andre hvis det er tragisk. Snart kommer kjæresten min inn døra, og da blir det middagslaging. Det er dessuten viktig at jeg skriver disse innleggene når han ikke er til stede. Han vet selvfølgelig alt om depresjonen, men det er noe eget og personlig med denne bloggen. Her kan jeg skrive hva jeg føler og mener rett ut. Jeg hadde aldri prøvd å avsløre hvem jeg er, eller satt dette i fare. Hvis kjæresten min, eller noen andre, får vite hvem jeg er så vet jeg ikke om jeg kan klare å skrive slik jeg gjør nå. Rett fra sjelen. Det er som om jeg bare skriver ned det jeg tenker, når jeg tenker det. Som kan være problematisk hvis noen finner ut av hvem jeg er. Jeg vet at det er mange der ute som prøver, for jeg har fått mailer og lignende der dere forlanger å vite hvem jeg er. Men hvis jeg avslører det, så kommer jeg ikke til å klare å skrive mere. Og hva er vel vitsen med å vite hvem jeg er hvis jeg ikke blogger lenger?

 

- BaadBlood

JEG ER LYKKELIG

Du trodde kanskje jeg hadde forsvunnet for godt, men der tok du feil!

 

 

Det er så utrolig mange ting jeg ønsker å fortelle dere, men jeg har ikke så mye tid. Jeg trodde aldri at jeg skulle kunne føle på lykkerusen, men der tok jeg feil. Det samme gjelder alle dere som trodde jeg ikke kom til å klare det, alle dere med negative ting å fortelle meg. Men tross alt, jeg hever meg over dere. Jeg har ikke tenkt til å kaste bort tiden min på tull. Jeg gikk fra ekstremt depressiv med selvmordstanker (og forsøk), til å bli en helt ny person. Nå bor jeg i en nydelig leilighet på litt over 40 kvadratmeter, sammen med kjæresten min. Jeg går arbeids- og organisasjonspsykologi ved universitetet i Bergen. Jeg har blitt kjent med mennesker, men jeg sliter fortsatt litt med å si de rette tingene og oppføre meg på den rette måten. Jeg møter opp til forelesninger og seminargrupper. Jeg tok til og med mot til meg, og snakket med en fremmed. Hun er helt fantastisk, og vi har vært sammen et par ganger. Jeg lager mat selv, rydder, vasker og klarer meg selv. Kjæresten min hjelper selvsagt til, men han kommer hjem klokken fire hver dag. 

 

Jeg visste at jeg aldri kom til å bli kvitt depresjonen fullt og helt. Det er noe som sitter igjen i meg, helt klart. Likevel er jeg glad for det jeg har for øyeblikket. En varm rusende glede som sprer seg utover kroppen min. En herlig følelse av å høre til hos noen, og en herlig følelse av at jeg faktisk kan klare det jeg vil. Jeg vet at det er et halvt år siden jeg skrev noe sist, og mye har hendt, men jeg har ikke glemt dere. Jeg skulle så gjerne ha skrevet, fortalt dere at alt var bra. Jeg stakk til og med innom noen ganger for å fortelle dere at jeg lever. Siden dette bare var gjennom kommentarer er jeg ikke sikker på om dere faktisk fikk dette med dere. Uansett håper jeg at dere får det med dere nå, gjennom dette innlegget. 

 

Jeg vet ikke hvordan fremtiden kommer til å bli, og jeg vet ikke hvordan jeg kommer til å takle alt - men jeg vet at jeg skal prøve å holde dere oppdatert. Jeg skal starte med å fortelle dere hva som har skjedd de siste månedene, fylle dere inn der det er tomt. Fortelle dere hvordan jeg kom fra deprimert til lykkelig. Det var en hard prosess, en prosess jeg ikke trodde var mulig å gjennomføre, men jeg klarte det. Jeg skal fortelle dere hver eneste lille detalje, men som sagt er det ikke tid akkurat nå. Jeg har nettopp fikset meg, tenk det dere, og er på vei ut døren. Jeg skal på forelesning i PSYK100 sammen med den jenta jeg fortalte dere om tidligere i dette innlegget. Jeg må finne et navn til henne, for dere kommer nok til å høre mye om henne. Forelesningen starter 10.15, noe som betyr at jeg må få opp farten hvis jeg har tenkt til å rekke det. Jeg kommer til å poste et nytt innlegg så raskt jeg bare kan, men om det blir senere i dag eller i morgen vet jeg ikke. 

 

Jeg tenkte dere bare ville vite at jeg hadde det bra, nei mer enn bra - jeg er lykkelig. 

- BaadBlood

Del 6 - Anne

Når alle er mot deg.. 

 


 

Jeg forstod ikke hvor jeg var. Jeg hadde plutselig dukket opp utenfor et tempel. Var jeg død? Siden det ikke var noe rundt tempelet hadde jeg gått inn. Det var ubeskrivelig vakkert der inne. Rett og slett nydelig. Da øynene mine vendte seg til lyset der inne stod det flere folk og så på meg. En gammel mann rakte hånden sin ut mot meg, mens flere gutter stirret med store øyne. Skjelvende gikk jeg mot den gamle mannen. Jeg trengte noen svar. Først og fremst lurte jeg på hvor jeg var, og hvordan noen kunne dra meg vekk fra virkeligheten sånn plutselig. Jeg hadde sittet i Mentopias dårlige strøk, sulten og forgrått. Jeg hadde ventet på at noen skulle gi meg mat eller penger. Å skaffe det selv ville vært selvmord for meg. Aldri i verden om jeg hadde klart å drepe ett dyr. For å få mat og penger måtte man drepe ett dyr. Jeg kunne solgt skinnet og deler av kjøttet jeg ikke kom til å spise, men jeg ville aldri klare å jakte. Jeg var mislykket. 

"Hvem er du?" Spurte jeg usikkert. 

Mannen smilte vennlig til meg mens han slapp hendene sine ned mot siden. 

"Jeg går under mange navn. Trawen, Boss og Vokteren er de vanligste." 

Jeg ble sjokkert. Vokteren. Da var jeg død. Jeg stod foran Gud, det kunne ikke være en annen grunn. 

"Hva heter du, og hvor er du fra, mitt barn?" Spurte han med en mørk og fattet stemme. 

Jeg sank ned på knærne mine. 

"Jeg er Anne fra Mentopia," sa jeg lavt. 

Jeg kjente hånden hans på hodet mitt. 

"Reis deg opp, Anne," sa han mildt. 

Jeg reiste meg opp, og stod ansikt til ansikt med en av guttene. 

"Du lyver, jeg er fra Mentopia!"

"Alexindouz, gå bakover!" Ropte Vokteren med en ganske så sint stemme. 

Gutten som tydeligvis het Alexindouz gikk motvillig vekk fra meg. Han stirret på meg med et par sinte, brune øyne. Vokteren stilte seg imellom oss. Jeg tror han beskyttet oss fra å angripe hverandre, men jeg var ikke helt sikker. 

"Hva er det som skjer? Er jeg død?" Spurte jeg irritert.

Jeg trengte noen svar, men ingen hadde hatt planer om å gi meg det enda. 

"Du er en av Hjelperne, Anne. Hjelperne skal komme fra hver sin verden, derfor skjønner vi ikke hvorfor du har blitt valgt - siden du er fra samme verden som Alexindouz." 

 

Nå forstod jeg hvorfor de var så sinte og frustrerte. De trodde jeg løy fordi det ikke var mulig at vi kom fra samme verden, men jeg løy jo ikke. 

"Jeg er fra Mentopia.." sa jeg mumlende. 

Likevel forstod jeg ikke hvordan noe som dette kunne ha skjedd. Vokteren var Gud, og Gud var ufeilbarlig. Det var helt umulig. Jeg visste ikke hvem faren min var, og moren min døde under fødselen min. Jeg så på de sinte ansiktene, en etter en, til jeg kom til Vokterens smilende ansikt. Han visste at jeg ikke løy, likevel måtte det finnes en forklaring på det hele. Med ett frøs jeg til. Jeg var en av Hjelperne, og jeg var en jente. Det hadde aldri skjedd før. En jente som Hjelper, det var helt utrolig. 

 

- BaadBlood

"Syk"

Tredje skoledag, og jeg skulker.. 

 


Sjekk ut: http://katrineolseen.blogg.no/

 

Det er kanskje litt dumt gjort av meg, men jeg følte at jeg ikke hadde noe annet valg. I morgen skal vi ha en stor historieprøve om første verdenskrig og mellomkrigstiden. Siden jeg ikke har vært på skolen på en stund har jeg ikke fått med meg så ekstremt mye av det vi har lært. Jeg vet ikke om dere følger med på alle kommentarene jeg skriver, så jeg kan like godt skrive det her. Jeg nevnte i en kommentar tidligere at historielæreren min sier at om jeg ikke dukker opp til alle historietimene fremover kommer han til å si at jeg ikke har grunnlag til vurdering - noe som betyr ugyldig vitnemål. Jeg valgte derfor å bli hjemme i dag for å øve til denne historieprøven. Jeg vil vise ham at han tar feil. Han kan rett og slett ikke holde på sånn som dette. Hvordan har han tenkt til at jeg skal klare å komme meg tilbake på skolen om han sier at han har planer om å ikke gi meg vurdering i faget. Det ødelegger absolutt alt. Det slukker gleden min, og jeg ender opp med å gi opp. Er det akkurat det han vil, at jeg skal gi opp?

 

Siden jeg ikke har våknet helt enda skal jeg skrive en del til på Hjelperne for de som er interesserte i det. Tenkte jeg skulle gjøre det mens jeg fikk i meg noe frokost, men hva jeg skal spise er fortsatt ganske usikkert. Broren min og søstera mi er også hjemme, de er syke. De har hatt vondt i magen veldig lenge nå, men det har jeg også. Den eneste forskjellen er at jeg har tvunget meg på skolen uansett. Siden søstera mi kastet opp i natt endte det hele med at hun måtte være hjemme fra skolen i dag. Broren min fikk være hjemme fordi søstera mi var hjemme, slik at hun kunne passe på ham litt. Da mamma kom for å vekke meg i dag tidlig, hun gjør det innimellom, fortalte jeg henne at jeg ikke hadde fått sovet i natt. Noe som også er sant, det er viktig å få med seg. Jeg har ligget oppe hele natten med vondt i magen, og gruet meg til prøven jeg skal ha i morgen. Jeg må få bra på den slik at jeg kan vise ham, jeg bare må. 

 

Dette er altså de nyeste oppdateringene. Regner med at jeg kommer med et innlegg i kveld også for de som lurte på det. Hjelperne kommer jeg til å tidsinstille, slik at ikke alle innleggene mine kommer så raskt etter hverandre - jeg hater det. Klokka 16.00 kommer neste del i Hjelperne.

 

- BaadBlood

Følge deg på bloglovin'?

Okey dere, da har jeg skaffet meg bloglovin'

 


 

Jada, dere leste riktig - jeg av alle mennesker har skaffet meg bloglovin'. Hvis du ønsker at jeg skal følge deg så legg igjen en kommentar der du skriver hva du heter slik at jeg kan søke deg opp, og dermed følge deg. Jeg vet ikke helt hvorfor jeg gjorde dette, kanskje fordi jeg kjedet meg litt. På en annen side har jeg veldig lyst til å få nærmere kontakt med leserne mine. Jeg ser at en del av dere kommer tilbake dag etter dag, selv i den tiden der jeg ikke skrev noe. Det rørte meg skikkelig, og jeg ønsker å gi noe tilbake. Så, igjen, hvis du ønsker at jeg skal følge deg må du legge igjen en kommentar med hva du heter på bloglovin'. Jeg gleder meg kjempe mye til å følge dere alle sammen! 

 

- BaadBlood

Del 5 - Chrits

Like barn leker best

 


 

Vi ble stående i tauset. Det var egentlig ikke så veldig mye å si. Verken jeg eller denne Erik hadde noe å snakke om. Boss hadde flere ganger prøvd å få i gang en samtale, men det ble aldri noe mer enn utveksling av ett par ord. Siden det ikke skjedde noe på en stund hadde jeg satt meg ned på en benk borte ved flere forskjellige blomster. De var i alle mulige farger; gule, grønne, blå, rød, rosa og lilla. Det var ikke en ende på all den fantastiske skjønnheten. Det var nesten så jeg måtte kaste opp. Jeg hadde selvfølgelig ikke noe imot skjønnhet, men jeg foretrakk jenter - ikke blomster. 

 

Følelsen av at noen stirret på meg ble ganske intens, så jeg løftet blikket. Et kort øyeblikk så jeg rett inn i Eriks øyne. De var ikke like slitne og skadet som mine, men de så absolutt ikke urørte ut heller. Det så ut som om Erik hadde opplevd mye fælt i sin tid, ihvertfall mye fælt til å være et menneske. Jeg dro hånden gjennom det brune håret mitt mens jeg stirret på guttungen. Jeg hadde ikke noe spesielt i mot ham. Det eneste problemet var at han var et menneske som skulle ta over etter Boss. Hvordan et menneske kan være verdig en slik stilling er helt vanvittig. Det er en selvfølge at menneskene skal holdes så utenfor de syv verdenene som mulig, men dette hadde visst ikke fungert slik alle hadde håpet på. 

 

Erik satte seg ned ved siden av meg. Det virket som om han jobbet ekstremt mye med seg selv i akkurat denne situasjonen. Kanskje han hadde sosial angst eller noe sånt. Det ville nok vært et begrep menneskene brukte på nervøse individer. Virkelig, det var faktisk ikke sånn det fungerte. Jeg fjernet blikket mitt fra ham, og det virket som om han slappet mer av. 

"Trawen fortalte meg at alle Hjelperne har ulike krefter, hva slags krefter har du?" Spurte han ynkelig. 

Jeg stirret på ham. Han hadde faktisk sagt det, og det var helt grusomt å høre på. 

"Du kaller ham ikke etter hans navn, du kaller ham enten Vokteren eller Boss. Vi er ikke verdige hans navn," prøvde jeg å forklare. 

Jeg tvilte på at mennesket kom til å forstå hva jeg mente, men forhåpentligvis ville han komme til å gjøre det en gang. Det minste han kunne gjøre var å skjerpe inn talemåten sin. Trawen var navnet på Vokteren, alle visste det men ingen var verdige nok til å bruke det. I Zultique brukte vi tillnavnet Boss, mens flere andre verdener brukte Vokteren. Det kom litt an på hva man tenkte om ham. De som brukte Vokteren tenkte ofte på ham som akkurat det, en vokter. De tenkte på ham som en Gud. Vi som brukte Boss så bare på ham som en veileder, ikke en Gud. Dette var mest fordi vi alle visste at han døde, riktig nok etter ekstremt mange år, men som alle  vet - Guder dør ikke. 

"Beklager, jeg skal gjøre det."

Erik så litt nedslått ut. Det var nesten så jeg kunne ta og kjenne på den trykkende stemningen. Han kom vel ikke til å begynne å gråte. 

"Jeg har varme og energi krefter," sa jeg for å besvare spørsmålet hans. 

Erik lyste opp. Ansiktet hans ble et eneste stort smil da han så bort på meg. 

"Virkelig?"

"Ja. Jeg kan også se ting som er langt unna. I tillegg har jeg varmekamerasyn, bare når jeg konsentrerer meg veldig da." 

Det virket som om Erik bare ble mer og mer imponert. Det skulle visst ikke så mye til for å imponere denne gutten, nei. Jeg måtte nesten begynne å le. Kreftene mine var ikke så spesielle. 

"Kan du vise meg?" Spurte Erik muntert. 

Om jeg kunne vise han, jeg kunne gjøre mye mer enn det. Jeg kunne drepe ham med kreftene mine, men jeg kom på at det kanskje ville vært en dårlig ide i og med at han var etterfølgeren til Boss. Snart ville folk bøye seg ned i knærne når de så ham, kaste seg mot bakken og bryte ut i gråt. Bare fordi de trodde at de fikk den ære av å møte Gud eller veilederen vår. Jeg vendte oppmerksomheten tilbake til nåtiden. Erik ville at jeg skulle vise ham kreftene mine. Jeg holdt hånden min over en av blomstene som hadde blitt plantet ved siden av benken. Det var en rød blomst med mange grønne blader. Jeg visste ikke noe om hva slags blomst det var, det eneste jeg visste var at jeg aldri hadde sett noe liknende før. Jeg spente musklene nedover armen, og begyne å slippe små varmestråler ned fra hånden min. Erik bøyde seg spent mot meg. Den lille, røde blomsten visnet under hånden min. Det hadde blitt for varmt for den. Jeg dro hånden min tilbake igjen, og Erik stirret storøyd på meg. 

"Du drepte den!" 

Jeg så på ham med et dovent blikk. 

"Det er bare en blomst," sa jeg matt. 

Erik så ikke ut til å like svaret noe særlig. Øynene hans raste av sinne. 

"Alle vesener er levende skapninger. Hvordan du bare kan drepe en av dem på den måten er helt.. Grusomt," sa han med en pipende stemme. 

Jeg skulle til å svare, men så hørte jeg Boss sin stemme fra andre siden av tempelet. 

 

"Hils på Alexindouz fra Mentopia," sa han ærefullt. 

Alexindouz var en høy, og ikke minst, kjekk fyr. Han virket veldig voksen og selvsikker der han kom gående. Han var helt skallet. Mesteparten av hodet, utenom ansiktet, var dekket av en tattoovering. Tattooveringen avbildet en slange som buktet seg rundt på bakhodet hans. Alexindouz satte blikket sitt i meg. Han hadde vakre, brune øyne. Han var selvsikker som bare det. Jeg visste allerede hvem av de nye Hjelperne som kom til å forføre alle kvinner han møtte på sin vei. 

Boss gikk tilbake til arbeidet sitt med å lokalisere de andre, mens Alexindouz kom gående mot oss. I det øyeblikket skulle jeg ønske jeg hadde brukt tiden til å bli bedre kjent med Erik. Da kunne vi i det minste ha en samtale gående slik at denne Alexindouz ikke kunne komme og avbryte oss. 

"Jeg er Alexindouz fra Mentopia," sa han med en mørk og voksen stemme. 

"Ja, jeg vet det. Boss sa det nettopp," mumlet jeg irritert. 

Den viktigperen hadde ikke noe her å gjøre. Hjelperne skulle hjelpe folk, det lå litt i navnet vårt. Vi skulle ikke plage mennesker, eller forføre kvinner. Det var rett og slett ikke vårt område. Likevel var det mange historier om Hjelpere som ikke hadde gjort jobben sin bra nok, eller om Hjelpere som hadde vært ufokuserte på grunn av kvinner. 

"Jeg er Erik fra Jorden, nei eh.. Tellus!" Sa Erik muntert. 

Han tok Alexindouz i hånden og gjorde tegn til at han skulle sette seg ned sammen med oss. Som den idioten han var tok han vel imot tilbudet og satte seg ned på den andre siden av Erik. Vi ble sittende en stund før jeg kom på samtalen jeg hadde hatt med Erik tidligere. 

"Hvilke krefter har du, Erik?" Spurte jeg vennlig. 

Jeg ville prøve å bli venn med Erik. Ihvertfall hvis Alexindouz var det eneste andre valget jeg hadde. Foreløpig var det bare disse to jeg kunne velge mellom, og jeg måtte gjøre det beste ut av det jeg hadde - som var ekstremt lite. Erik så ikke ut til å like spørsmålet. Han tenkte en stund, og ristet litt på hodet. 

"Jeg har ingen, tror jeg," svarte han forvirret. 

"Vokteren vil sikkert lære deg hvordan du bruker dem. Den delen av hjernen din som styrer kreftene dine har aldri vært i bruk. Det finnes i alle mennesker, men hvis dere ikke får rett opplæring i hvordan man skal bruke hjernen kommer dere ikke til å få noen krefter heller." 

Det var Alexindouz som kom med den lange, velformulerte kommentaren. Han sa det som om han var mye bedre enn alle andre. Jeg fnøs. 

"Å, virkelig? Hvilke krefter har du som er så vanvittig gode at Hjelperne har bruk for dem?" Spurte jeg ironisk. 

Det så ikke ut som om Alexindouz tok fornærmelsen, for han bare smilte. 

"Jeg er god til å sloss, jeg kan hoppe veldig høyt og jeg blir ikke så lett skadet."

"Er det alt?" Spurte jeg irritert.

Virkelig, hvorfor trengte Hjelperne denne personen? Han hadde ingen spesielle krefter. 

"Ja," svarte han tankefullt. 

Jeg klarte ikke å riste av meg følelsen av at han skjulte noe. 

 




En evighet senere hadde Boss introdusert oss for to andre Hjelpere. Zaniw fra Huwan og Nicxton fra Tracyon. Zaniw var en ganske høy person med pistrete svart hår. Han var veldig sterkt bygd, noe som passet bra med hans krefter - nemlig styrke. Han hadde også ganske lange bein, noe som igjen matchet en av kreftene - hurtighet. Han hadde også vist oss at han kunne forandre seg til hvilket som helst dyr, så lenge dyret bodde i hans verden. Han hadde skinnende grønne øyne, og var rett og slett en ekstremt stille person. Nesten mystisk stille. Han blandet seg aldri opp i noe som helst. Nicxton derimot var litt lavere enn Zaniw. Han hadde brunt hår til ørene, og en ekstremt tynn kropp. Det så nesten ut som om han hadde spiseforstyrrelser. Nesen hans var litt større enn det jeg vil kalle normalen. I tillegg til dette hadde han et stygt arr under det venstre øyet. Ingen hadde turt å spørre ham om hvordan han hadde fått det, noe som kanskje var like greit. Øynene hans var gråaktige, og veldig tomme. Det så nesten ut som om sjelen på innsiden hadde forlatt kroppen. Kreftene hans var motsatt av mine, kulde. Han kunne også føle hva andre ønsket seg mest, altså livsmålet deres, men bare i korte trekk. Han kunne altså ikke oppfatte alt vi ønsket oss. Han hadde også skrytt av sin evne til å fly. Jeg hadde alltid hatet folk som kunne fly. Han hadde ingen vinger eller noe lignende, han bare hoppet opp i luften og fløy rundt som en tulling. 

Vi hadde sittet lenge sammen og ventet på at Boss skulle kalle frem den siste Hjelperen. Han sa at den aller siste ikke kunne være med oss med det første fordi personen ikke hadde utviklet seg nok enda, hva nå enn det betyr. Boss kalte på oss, og vi samlet oss rundt ham alle sammen. Han smilte stort og stirret mot den store døren. 

"Den siste Hjelperen, for denne gang, kommer inn denne døren hvert øyeblikk."

Vi ventet alle i spenning. Ventet på en person som var mer lik oss selv, en person vi kunne bli bedre kjent med. Det hele feilet, for personen som kom igjennom døren var en jente. Det var den vakreste jenta jeg noen sinne hadde sett i hele mitt liv. Hun var høy, og slank med ekstremt fin rumpe og pupper. Hun hadde langt blondt hår som danset i den svake vinden. De lyseblå øynene hennes lyste opp rommet, og jeg merket at jeg ikke var den eneste gutten som ble stum. Hun var ubeskrivelig vakker. 

Første skoledag etter selvmordsforsøket

Noen som er spente på hvordan det gikk?

 


Det var faktisk ikke så ille som jeg trodde det kom til å bli. Sånn sett er det godt å alltid forvente det verste, siden da vil du aldri bli negativt overrasket. Det mest negative med å forvente det verste er at man alltid vil komme til å grue seg, rett og slett fordi man forventer det verste utfallet. Dagen startet ikke spesielt bra. Da jeg kom var det akkurat som jeg trodde. Folk sendte meg rare blikk og hvisket seg imellom da jeg gikk forbi. Til og med flere av lærerene stirret på meg. Akkurat da hadde jeg bare lyst til å dø. Det var helt grusomt. 

 

Heldigis tok det seg raskt opp i løpet av dagen. Da jeg kom inn i klasserommet hadde de andre skrevet: "Velkommen tilbake" på tavla. De hadde pyntet rundt for å gjøre det skikkelig fint. Plassen min var full av kort, blomster og lapper der det stod forskjellige positive ting om meg. I tillegg til alt dette hadde klassen laget et stort kort til meg sammen, der alle hadde skrevet under. De hadde limt inn forskjellige bilder fra skolegangen vår sammen. Også dette kortet var fullt med komplimenter og tegninger. Dette hadde jeg aldri i verden forventet. Jeg ble ekstremt overraska, og slet nesten litt med å holde tårene tilbake. I alle disse årene hadde jeg bare tenkt at de ikke brydde seg om meg, men det viste seg at der hadde jeg tatt feil. Jeg hater virkelig å ta feil, men på dette punktet var det ekstremt deilig å se at jeg feilet. 

 

Ettersom alle kom inn i klasserommet fikk jeg klemmer, enda flere komplimenter, og mange tilbød seg å hjelpe meg gjennom det stoffet jeg hadde mistet på skolen. De sa at jeg kunne ringe når som helst, og at det bare var å si ifra hvis det var noe de kunne gjøre. Jeg er ikke helt sikker på hva jeg skal tro. Da jeg kom hjem i går tenkte jeg at det kanskje bare var noe lærerene hadde bedt dem om. Kanskje de hadde tvunget dem til å kjøpe blomster, lage kort og være hyggelige mot meg. Jeg vet rett og slett ikke hva som er sant og hva som ikke er det. Jeg skulle virkelig ønske at jeg trodde på at de brydde seg om meg av hele mitt hjerte, men etter en god stund med refleksjon er jeg usikker. Veldig usikker. 

 

Dagen fortsatte med en fremføring. Ja, jeg vet - fremføring. De på gruppen min jobbet ekstremt hardt, jeg har aldri sett dem bry seg like mye om en sånn liten fremføring før. Vi har ofte små fremføringer som vi bare får en økt til å lage, og til å fremføre. Det at gruppen min jobbet så hardt varmet hjertet mitt litt. Siden vi har såpass mange betyr ikke disse fremføringene så ekstremt mye hver for seg, men denne gangen jobbet de hard mest sannsynlig fordi de visste at jeg slet med å få karakter i alle fagene. Men på en annen side; læreren kan ha bedt dem om å gjøre dette også. Jeg vet ikke lenger hva jeg skal tro.

 

- BaadBlood

Jeg gruer meg uendelig mye

Jeg gruer meg så vanvittig mye, jeg vil ikke gjennom dette her.. 

 


 

Sjekk ut: http://glennshjorne.blogg.no/

 

Har du noen gang ligget i sengen uten å få sove bare fordi du gruer deg så alt for mye til hva som venter deg morgenen etter? Det er sånn jeg har det nå. Jeg ser at klokken går. Tiden renner ut. Jeg vet at jeg egentlig burde sove. men jeg har ikke lyst fordi da er plutselig morgendagen her. For hvert sekund som går tikker klokken nærmere og nærmere. Jeg er dødsdømt. Jeg kan ikke komme unna dette. Uansett hvor mye jeg har prøvd de siste ukene å vri meg unna det øyeblikket som snart er her, så har jeg ikke lykkes. Jeg må se sannheten i øynene, jeg må møte grusomhetene. Jeg skal tilbake på skolen imorgen, for første gang etter selvmordsforsøket. 

 

Ja, dere leste rett. Jeg blir tvunget tilbake på skolen slik at jeg ikke får for mye fravær. Uansett hvor "god" grunn jeg har må jeg visst tilbake igjen. Og det hjelper ikke om jeg bare tar alle prøvene og innleveringene heller. Jeg må faktisk møte opp i timene. I morgen er jeg tilbake for fullt. Det kommer til å bli forferdelig. En ting er at jeg har ekstreme mengder med skolearbeid å ta igjen. Altså, det går seg til etterhvert. Jeg trenger bare å sette meg inn i hva de driver med og jobbe litt ekstra. Det går nok bra. Det jeg gruer meg til er å se alle de andre. Få de dømmende blikkene slengt etter meg. Se grimasene folk lager når de ser meg. Hvordan de snur seg mot vennene sine for å si et eller annet om meg. Det der er hun jenta som prøvde å ta selvmord denne jula. 

 

Jeg vet ikke om jeg kommer til å takle morgendagen. Jeg har nok med å ta igjen det jeg har mistet på skolen. Det blir alt for mye for meg å fokusere på det sosiale også. De slemme, negative og sladrete jentene kommer til å spre rykter om meg og hvorfor jeg prøvde å ta selvmord. Flere har jeg allerede hørt. En av de var at kjæresten min tydeligvis skulle ha dumpet meg i ferien, også prøvde jeg å ta selvmord for å få ham tilbake ved at han skulle få dårlig samvittighet. Ja, dette er virkelig ille. En annen var at jeg var så fattig at jeg syntes det ville være bedre å dø enn å gå i de billige klærne mine. Virkelig dere. Dette er rett og slett tragisk gjort. En ting er å sette ut rykter om folk, men det er noe helt annet å sette ut rykter om noen som nettopp har prøvd å ta livet sitt. Da ber man om et nytt selvmordsforsøk. Jeg har ihvertfall ikke tenkt til å gi dem den gleden. Jeg har lenge vært sterk, og jeg kan ikke bryte sammen nå. 

 

Som sagt, jeg gruer meg uendelig mye. Jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg eller hva jeg skal ta meg til. Jeg har ikke lyst til å dra på skolen imorgen, jeg har ikke lyst til å leve imorgen. Skulle ønske jeg bare kunne grave meg ned i senga og bli der mellom dyner og puter. Jeg kunne bodd her i all evighet, uten en utdanning og uten en jobb. Bare vært her. Jeg vet at de bare prøver å få meg tilbake inn i livet mitt, men det de ikke forstår er at det livet jeg hadde - selv om det ikke akkurat var så mye å skryte av - er borte nå. Jeg kommer aldri til å få tilbake mitt gamle liv. Det eneste som er igjen for meg er rykter, utestengning og onde blikk. Hva har jeg gjort for å fortjene dette? Åja, det glemte jeg - selvmordsforsøk. Hvordan kunne jeg gjøre noe så idiotisk..?

 

- BaadBlood

DIY Tannbleking

Lurer du på hvordan du enkelt kan bleke tennene dine selv? 

 


 

Vi vil alle ha fine, og ikke minst hvite tenner, men det er ikke alltid så lett. Da jeg var liten måtte jeg ta en del piller som misfarget tennene mine, det har jeg nå fjernet. Dette er min første DIY, og kanskje også min siste hvem vet. Siden jeg ikke legger ut bilder av meg selv, fordi jeg opptrer som anonym, skal jeg gjøre mitt beste for å forklare hvordan det hele fungerer. Det er kjempe enkelt, og du har mest sannsynlig alle indigriensene hjemme på kjøkkenet ditt. Jeg bleker tennene mine hver søndag. Dette er tross alt ikke like velfungerende som bleking hos tannlegen, men det er veldig billig og hvis du gjør det en gang i uken vil du se store forbedringer innen veldig kort tid. Allerede etter første gang vil du komme til å se forbedringer, og forbedringene kommer bare til å øke og øke. 

 

Dette kommer dessverre til å bli ett veldig kort innlegg, rett og slett fordi det er ekstremt enkelt å bleke tennene. Blekingen fjerner tannstein, og hos meg fjernet den også misfargingen fra diverse piller jeg hadde tatt før. 

Du kommer til å trenge:

* En skål

* En tannbørste du ikke bruker til å pusse tennene med

* Natron/Bakepulver

* Sitron/Lime/Sitronsaft

 

Det første du gjør er å ta frem skålen, og sette den på en benk eller ett bord. Deretter tar du frem enten natron eller bakepulver (jeg bruker bare natron), også heller du litt ned på skålen. Hvor mye du tar er ikke så farlig, det er helt individuelt hvor mye man trenger - du kan heller fylle på mer etterhvert hvis det blir for lite. Etter dette tar du frem sitronen, limen eller sitronsaften og heller litt av dette over. Jeg bruker sitronsaft, fordi det er mye lettere å holde styr på - synes jeg. Sicilia sitronsaft er altså det jeg bruker, ja det du vanligvis bruker når du baker. Etter å ha helt litt sitronsaft ned på natronen vil du se at det begynner å boble, alt skal boble slik. Etter dette tar du frem en tannbørste, som du ikke bruker til å pusse tennene med, og blander det. Grunnen til at du ikke kan pusse tennene med denne tannbørsten er rett og slett fordi den må brukes til tannblekingen, og ikke noe annet. Den kommer til å smake skikkelig vondt etterpå. Etter at du har blandet det kan du enten legge på litt mer natron/bakepulver eller sitronsaft, for å lage mer eller jevne ut blandingen. Du skal sitte igjen med en blanding som har tannkremlignende konsistens. Deretter tar du litt på tannbørsten og legger det fra deg på tennene dine, pass på at du dekker alle tennene. Ikke få blandingen på tungen eller inn i selve munnen, det smaker helt forferdelig. Etter at du har fått blandingen på alle tennene i munnen, og dekket overalt, så venter du i ett minutt. Deretter halvveis spytter du og skyller blandingen vekk fra tennene. Her pleier jeg å bruke hendene mine for å få vekk alt. Skyll tannbørsten og skålen du brukte godt. Helt til slutt liker jeg veldig godt å pusse tennene mine med den vanlige tannbørsten min slik at jeg får vekk den ekle smaken fra tennene. 

 

Og det var det! Enkelt, veldig raskt og ekstremt billig. Dette gjør jeg hver søndag, og jeg vil ikke anbefale at noen velger å gjøre det oftere. Hvis jeg skal noe spesielt venter jeg med å bleke tennene mine før akkurat den dagen jeg skal dette spesielle. Hvis dere har noen spørsmål angående metoden min er det bare å legge igjen en kommentar, så skal jeg svare så godt jeg bare kan. Håper virkelig at dette hjelper mange av dere der ute! Jeg vet selv hvor fælt det føles å ikke ha vakre tenner, og dermed ønsker man ikke å smile med tennene på bilder eller vise seg like mye frem som alle de andre. Hvis du kjenner deg litt igjen i dette, så er dette absolutt løsningen for deg. 

 

- BaadBlood

 

#DIY #Tannbleking #Bleking #Tips #Skjønnhet

Del 4 - Erik

Ørken, sult og tørste




Jeg var helt sikker på at det hadde klikket for meg. Om det ikke hadde klikket for meg hadde det ihvertfall klikket for denne mannen, Trawen het han. Jeg forstod ikke hva som skjedde. Ja, hva var det egentlig som foregikk? Etter at jeg hadde fått vite alt om de syv verdnene, som jeg er ganske sikker på at er noe tull, snakket han bare om Hjelperne. Senere hadde han bare sittet i en merkelig stilling og meditert. Jeg visste ikke helt hva jeg skulle gjøre. Jeg kunne gå, men jeg visste rett og slett ikke hvordan mannen ville reagere - om jeg fant veien ut i det hele tatt. Så jeg ble stående og glane på den gamle mannen. Han så ekstremt fredfull ut der han satt. Ett lite smil lurte seg frem i munnvikene mine. Hvorfor visste jeg ikke. Det var bare noe med denne mannen som virket så velkjent og trygt. 

 

Trawen åpnet øynene og stirret på meg. Rettere sagt, igjennom meg. Han reiste seg opp før han kom vandrende mot meg. Han var en gammel mann, men gangen hans så nydelig ut - det skulle han ha. Jeg hørte en susende lyd, men før jeg rakk å åpne munnen for å spørre hva lyden var slo et slags lyn ned midt i rommet. Jeg skvatt bakover. Lyn, inne? Jeg ristet på hodet. Dette måtte være en drøm. Trawen hadde oppdaget lynet, og nå stod han bare og stirret på døra. 

"Trawen? Det kom nettopp et lyn, her inne, og du står og glaner på en dør?" Jeg fikk ikke noe svar. 

En knirkende lyd hørtes fra tempelets dør. Jeg begynte også å glane på døren, like intenst som Trawen. En middels høy, ung gutt kom gående mot oss. Han hadde halvlangt og tykt brunt hår som danset ved skuldrene hans da han spaserte mot oss. Ansiktet hans var langt ifra perfekt, men de mørkeblå øynene hans hadde en spesiell glans som gjorde at man kastet opptil flere blikk på ham. Han hadde på seg en joggebukselignende underdel, med en t-skjorte på overkroppen. Han var svartkledd. Gutten gikk bort til Trawen og satte seg ned på knærne.

"Trawen, O'store Vokter, hva vil du meg?" Sa han med en dyp stemme. 

Trawen vinket ham opp med begge armene, og gutten kom seg fort på beina. Trawen la en arm på skulderen hans. Guttens ansiktsuttrykk forandret seg fra stresset til rolig. Han var mye penere nå. Trawen snudde oppmerksomheten sin mot meg igjen, og det virket som om gutten ikke oppdaget meg før nå. 

"Dette er Chrits fra Zultique," begynte Trawen.

Chrits bukket dypt for meg. 

"Og dette er Erik fra Tellus," fortsatte Trawen. "Dere er de nye Hjelperne."

 

De siste ordene til Trawen fikk det til å grøsse nedover ryggen min. De nye Hjelperne. Noen før oss hadde feilet, mest sannsynlig mange før oss. Nå var det vår tur. 

"Hva er Zultique?" Spurte jeg etter en stund. 

Det hadde lenge vært stille, så jeg prøve å starte en samtale med de andre som var der. Chrits så rett og slett bare rart på meg. Eller lettere sagt, han måpte som en eller annen tulling. Trawen tok noen skritt nærmere meg før han tok ordet. 

"Beklager så mye Erik, jeg burde ha forklart deg bedre. Zultique er en verden, akkurat sånn som Jorden, bare annerledes. Se for deg.. En hel verden av ørken der ondskapen gradvis har tatt over. Befolkningen har verken nok mat eller vann. For å overleve jobber mange av dem for de onde, og der blir de tvunget til å gjøre de verst tenkelige ting.." Trawen stoppet opp, som om han ikke orket å fortsette fortellingen. 

"Hva slags ting?" Spurte jeg. 

Jeg kunne ikke dy meg, nysgjerrigheten var alt for sterk. Jeg forventet at Trawen skulle overse spørsmålet totalt, eller feie meg av, men Chrits var den som svarte. 

"Hvis du ikke vet burde du bøyde deg i støvet av rent takknemlighet." 

Jeg var usikker på hva jeg skulle svare til det, så jeg lot det være. Det ville vært dumt å starte en krangel over noe så idiotisk.

 

Ja, jeg vet - det ble en liten del. Men litt er bedre enn ingenting, ikke sant? Jeg er som sagt helt utslitt, så jeg orker dessverre ikke mer akkurat nå. 

 

- BaadBlood

Ensom lørdag

Som vanlig sitter jeg her på enda en ensom lørdag..

 


Sitter du også der hjemme og kjeder deg? Et tips til deg er isåfall å lese bloggen min, lese om min tragiske livshistorie - så kanskje det kan gi deg litt humor i hverdagen. Jeg startet dagen tidlig, dessverre. Jeg lå i senga så lenge jeg bare klarte, men fikk aldri sove igjen - så det endte opp med at jeg stod opp. Jeg gikk ned, spiste, også gikk jeg opp igjen. Bruke sånn cirka en halvtime på badet, der  tok jeg på alle kremene jeg må ha på meg daglig. Ja, det er veldig irriterende. Jeg har forskjellige kremer til forskjellige steder på huden min. Hvis jeg skal gjette vil jeg nok si at jeg bruker rundt.. syv kremer hver morgen. Disse kremene får jeg selvfølgelig bare på resept, så det er et herk å få tak i dem også. Jeg må vaske hendene mine mellom hver krem fordi det er viktig at kremen ikke kommer på noe annet sted enn der den skal behandle. Så dette er virkelig seriøse greier skal jeg si deg. 

 

Etter min sinnsykt lange innkreming bestemte jeg meg for å rydde rommet. Ekstremt kjedelig, men sant. Jeg hadde spurt søstera mi om vi skulle gjøre noe sammen, se en film, serie, spille eller noe lignende, men hun skulle selvfølgelig til en venninne. En venninne jeg ikke liker så veldig godt spør du meg. Hun er helt grei, egentlig, men hun er så tilgjort og fjortisaktig. Hver gang jeg ser henne tenker jeg på alle de bertene som har mobbet meg opp gjennom skolegangen, hun minner meg veldig om dem. Siden søstera mi skulle bort endte jeg opp med å rydde rommet. Jeg kom ikke så veldig langt før jeg begynte å spille på mobilen, deretter sette opp håret på forskjellige måter, for så å gå tilbake til ryddingen. Jeg har fortsatt ikke ryddet ferdig, men det kommer nok aldri til å skje heller. 

 

Jeg kunne ha lest, jeg kunne ha spilt noen ordentlige spill, hørt på musikk, sett en film eller arbeidet med bloggen min; men jeg vil ikke. Akkurat i dag har jeg ikke lyst til å gjøre noe som helst. Jeg elsker å lese, og hvis jeg først starter kommer jeg meg nok langt inn i boka sånn at jeg ikke kjeder meg lenger - problemet er bare at jeg ikke orker. Jeg har lyst til å gjøre noe, ekstremt lyst til å gjøre noe. Men, som vanlig, orker jeg ikke. Jeg har mistet alle kreftene mine i det siste. Jeg kunne dratt til byen og shoppet, men da kommer jeg til å møte mange mennesker. Jeg kunne ha gjort noe gøy, men da ville jeg fått dårlig samvittighet. Ja, dårlig samvittighet. Jeg har en del skolearbeid jeg skulle ha tatt igjen, men det er for mye stress. Det er snakk om en del prøver og innleveringer som jeg må levere inn for å få karakter. Akkurat nå bryr jeg meg ikke om jeg får en karakter eller ikke. Hva så? På en annen side, jeg bryr meg sikkert til sommeren. Karakterer er viktige, men kjedelige. 

 

Jeg har tenkt litt videre angående bloggen. Jeg skal legge ut en ny del av Hjelperne så fort som mulig. Etter det tenkte jeg at jeg kanskje skulle skrive en liten DIY (Do it yourself) om hvordan jeg bleker tennene mine hjemme. Det er verken dyrt eller tidskrevende. Jeg bleker tennene mine en gang i uken, mest for å føle meg pen. Ikke at det hjelper så veldig mye. Jeg tror også blandingen fjerner tannstein og annet som fester seg i munnen. Siden jeg skal gjøre dette imorgen tenkte jeg at det kanskje passet å skrive om det imorgen også, men jeg vet ikke. Jeg føler ikke akkurat at bloggen min er en sånn type blogg, at jeg skriver om hvordan man kan bli vakker liksom. Det er vel ikke helt meg, eller kanskje det er det. Hvordan kan man egentlig vite hva som er "helt meg"?

 

- BaadBlood

Jeg HATER valentinesday

Jeg har aldri likt denne dagen.. 

 

Jeg skjønner virkelig ikke poenget med denne dagen. For meg er dette bare et påskudd butikkene bruker for at vi skal kjøpe ting til våre elskede. Jeg har aldri vært noe spesielt opptatt av kjærliget, men jeg synes valentinesday er oppskrytt. Det er selvfølgelig hyggelig at man får gaver fra kjæresten sin, bare det å vite at noen tenker på deg gir en god følelse. Dessverre blir dette misbrukt av samfunnet. Må man virkelig kjøpe noe til kjæresten sin, og må man få noe for å føle seg elsket? Hvis du er usikker på hva svaret på dette spørsmålet er så begynner jeg virkelig å lure på deg. Svaret er nei, vi trenger ikke materielle ting for at vi skal føle oss elsket. 

 

Det er greit at man innimellom setter pris på sin utvalgte, men man behøver vel ikke ha en fast dag i året som dette skjer på. Man blir jo mest glad hvis alt blir en overraskelse, ikke hvis man forventer at noe romantisk skal skje på valentinesday. Valentinesday skal liksom være kjærlighetens dag. Det er denne dagen man skal vise hvor mye viktige personer betyr for deg, men etter min mening ødelegger bare valentinesday dette. Det ender opp med at vi begynner å forvente at kjæresten skal komme med en rosebukett. For at han skal toppe dette kommer han neste gang med en eske med sjokolade, deretter kommer han med kort, bamser, ballonger også videre. Etterhvert vil man rett og slett bare bli vant til å få gaver, og man vil ikke lenger tenke på valentinesday som det det faktisk er; kjærlighetens dag. Det er da ingen som sier at vi må kjøpe ting for å gjøre andre mennesker fornøyde. 

 

Hva er uansett vitsen med kjærlighetens dag? Vi burde ikke trenge en fastsatt dag i året vi skal bruke på våre kjære. De vi er glade i burde få vite dette hver eneste dag, ikke bare denne ene dagen. Gjennom hele året, hvert eneste sekund, burde kjæresten din føle seg elsket. Du trenger ikke akkurat komme med gaver daglig, men du kan overraske partneren din med andre ting. En koselig middag, filmkveld, nyvasket hus eller en hyggelig kinotur. For at et forhold skal fungere må man faktisk være sammen innimellom. Man må henge sammen og bruke tid på hverandre. Ja, det trenger ikke være lang tid heller - en timinutters masasje kan være et godt tegn på hvor mye personen betyr for deg. Et forhold skal ikke bygges opp på forventninger, men på små overraskelser og gleder i hverdagen. 

 

Jeg skriver ikke denne teksten fordi jeg er en singel person som hater alt som har med kjærester å gjøre. Jeg skriver heller ikke denne teksten fordi jeg er bitter fordi kjæresten min bryr seg like lite om valentinesday som meg. Nei, jeg skriver denne teksten fordi dette er min mening. Da jeg hadde en kjæreste som brydde seg mye om denne dagen hadde jeg akkurat den samme meningen. Å ha en fastsatt dag i året man skal vise at man bryr seg om kjæresten sin er tragisk. Kjæresten din burde allerede vite det. Kjæresten din burde føle valentinesday-lykken hver eneste dag. Kanskje det bare er jeg som har et litt mer voksent og "guttete" syn på hele dette fenomenet. Uansett hva det er vil jeg alltid stå på mine meninger, spesielt denne. 

 

- BaadBlood

Anita Blake

Jeg har hatt en del fritid mellom timene mine, og jeg har endelig fått tid til å lese mine kjære bøker. 

 


 

Okda, det var kanskje litt overdrevent. Jeg har lest noen av de bøkene jeg har. Jeg var veldig glad i Anita Blake serien da de solgte bøkene i matbutikker, men da de sluttet med dette ble det rett og slett et herk å få tak i bøkene. Det ble dermed til at jeg ikke orket å styre så mye med det lenger. Ikke misforstå meg nå. Ja, jeg elsket bøkene - det er de beste jeg har lest. Det eneste problemet var at jeg også hadde en del andre bøker jeg kunne lese, selv om dette heller aldri ble noe av. Skolen tok rett og slett alt for mye tid. Det er litt ironisk egentlig. Skolen gjør at for å få oss elevene til å være interesserte i bøker og lese mer, men det er de som har drept min leselyst. Før leste jeg bøker hele tiden, men nå har jeg ikke tid til det fordi jeg må fokusere på skolearbeidet. 

 

Da jeg ble lagt inn, føler at dette er et område jeg helst ikke vil snakke så mye om, kom foreldrene mine med en del bøker fra Anita Blake serien. Jeg har bursdag helt i starten av januar, og dette var da en slags bursdagsgave. Senere fikk jeg diverse andre ting jeg kan bruke når jeg flytter ut. Uansett, bøkene. De hadde bestilt Anita Blake bøker til meg slik at jeg kunne lese i dem når jeg ikke hadde så veldig mye annet å gjøre. Vanvittig deilig egentlig. For en gangs skyld kunne jeg lese bøker uten å få dårlig samvittighet for det. Det var ikke lenger slik at jeg valgte å lese en bok isteden for å øve til en eller annen prøve. Jeg hadde faktisk tid til å lese. 

 

Etter dette oppdaget jeg hvor sterkt jeg savner lesingen. Jeg har lest mye helt fra jeg var veldig liten. Jeg lærte meg selv å lese før jeg begynte på skolen, bare fordi jeg var så interessert i bokstaver. Allerede i fjerdeklasse leste jeg "Jordens barn"-bøkene fra 80-tallet. Da var det ikke sånn at jeg brukte en måned på en bok. Neida, en bok tok jeg sånn cirka en uke. Dere som har lest de bøkene vet hvor krevende de egentlig er å lese, spesielt for ett barn som verken forstår seg så veldig godt på samfunnet, sex og voldshandlinger. Jeg har lest utallige bøker, og jeg har flere tusen bøker pakket vekk i esker på loftet. Det merkeligste ved det er at jeg husker hver eneste en. Tar jeg frem en av de gamle eskene, og plukker ut en tilfeldig bok, kan jeg huske hva boken handlet om. Hver eneste en. 

 


Jeg vet, det er egentlig ganske spesielt at jeg legger inn hele TO bilder i ett og samme innlegg. Applaus til meg .

 

Jeg tenkte jeg kunne fortelle litt kort om serien, siden jeg elsker den såpass høyt. Resten av dette innlegget vil altså ikke handle så mye om livet mitt, så hvis du mener det er uinteressant å lese om denne serien så kommer jeg ikke til å klandre deg om du dropper å lese resten. Serien har betydd veldig mye for meg og synet mitt på livet, samfunnet og det å skrive. Jeg har lagt merke til at det faktisk finnes flere måter å skrive på - ikke bare den samme gamle og vanlige måten. Det finnes noen steder i teksten der forfatteren, Laurell K. Hamilton, faktisk henvender seg til leseren. Hvis du liker historien jeg har på bloggen, som jeg forresten snart må skrive en ny del på, kan du takke Anita Blake serien. Den inspirasjonen jeg hentet fra de bøkene ligger bak alt jeg skriver, til og med dette innlegget. 

 

Serien handler om vampyrbuddelen Anita Blake. Hun dreper vampyrer, og andre overnaturlige vesener, som har brutt loven. Etterhvert blir hun involvert med flere forskjellige vesener, og hun forstår ikke lenger når et menneske er dødt og levende. Skillet mellom liv og død er uklart, og det er vanskelig å si hva døden egentlig er. En zombie er et dødt vesen, det kan vi alle være enige om. Men hva om det finnes mennesker som kan fange en sjel og putte den inn i en zombies kropp. Er zombien levende da? Jeg regner med at alle vet hva vampyrer er. Døde, blodsugende mennesker som har blitt bitt av en vampyr. Men... Vampyrene har følelser, de har minner, kjærlighet og etiske tanker om hva som er rett og galt. Er de virkelig døde når du kan drepe dem? 

 

I hele serien jobber Anita Blake sterkt med seg selv. Hun hater monstrene i begynnelsen, men forandrer etterhvert syn på dette. Videre føler hun at hun selv kanskje er ett monster. Hvis hun kan drepe uten å føle noe, vekke zombier til live eller overleve angrep fra det overnaturlige gang på gang - er hun virkelig menneskelig da? Det er ikke bare hun selv som stiller seg dette spørsmålet, men flere andre karakterer i bøkene. Går den snille vampyrdreperen over til å bli et av monstrene selv, eller har hun egentlig alltid vært et monster? 

 

Vi blir kjent med mange monstre, men for ikke å avsløre for mye skal jeg nevne to av dem: Jean-Claude og Richard. Sikkert en super stor overraskelse for dere som har lest bøkene, eller hva? Jean-Claude er den slue vampyrmesteren, mens Richard er lederen i en varulvflokk. De er begge forelsket i Anita, men har forskjellige måter å vise det på kan man jo trygt si. Jean-Claude har omfavnet monsteret han er, og han godtar seg selv for den han er. Etter hva jeg har lest virker det som om han ikke ville byttet liv med noen andre. Det finnes handler han angrer på, og hendelser han skulle vært foruten, men alt i alt virker han ganske så fornøyd med seg selv - selvsikker. Richard derimot skriker usikkerhet for min del. Han klarer ikke å akseptere monsteret i seg, han vil være menneske. Etterhvert virker det som om dette blir en slags besettelse for ham. Av de to likte jeg Jean-Claude best helt fra starten. Richard virket så veldig, veldig ustabil. Jeg tror han er litt for lik meg til at jeg kan like karakteren, mens Jean-Claude er mer en slik person jeg ønsker å bli. Ikke den delen med at han er en slu vampyr, men det at han oser av selvsikkerhet og at han faktisk har godtatt seg selv som "menneske". 

 

Jeg blir nesten litt redd av meg selv nå. TRE bilder! Tror dette er en ny rekord. 

 

Jeg skal prøve og ikke fortelle så alt for mye mer om bøkene - jeg vil ikke avsløre for potensielle lesere. For at dere skal kunne få en litt bedre oversikt over alle bøkene kommer rekkefølgen på serien her:

Guilty Pleasures (1993) ISBN 0-515-13449-X

The Laughing Corpse (1994) ISBN 0-425-19200-8

Circus of the Damned (1995) ISBN 0-515-13448-1

The Lunatic Cafe (1996) ISBN 0-425-20137-6

Bloody Bones (1996) ISBN 0-425-20567-3

The Killing Dance (1997) ISBN 0-425-20906-7

Burnt Offerings (1998) ISBN 0-515-13447-3

Blue Moon (1998) ISBN 0-515-13445-7

Obsidian Butterfly (2000) ISBN 0-515-13450-3

Narcissus in Chains (2001) ISBN 5-558-61270-3

Cerulean Sins (2003) ISBN 0-515-13681-6

Incubus Dreams (2004) ISBN 0-515-13975-0

Micah (2006) ISBN 0-515-14087-2 

Danse Macabre (2006) ISBN 0-425-20797-8

The Harlequin (2007) ISBN 978-0-425-21724-5

Blood Noir (2008) ISBN 978-0-425-22219-5

Skin Trade (2009) ISBN 978-0-425-22772-5

Flirt (February 2010) ISBN 978-0-425-23567-6 

Bullet (June 2010) ISBN 978-0-425-23433-4

Hit List (June 2011) ISBN 978-0-425-24113-4

Kiss the Dead (June 2012) ISBN 978-0-425-24754-9

Affliction (July 2013) ISBN 978-0-425-25570-4

(http://en.wikipedia.org/wiki/Anita_Blake:_Vampire_Hunter)

 

Jeg har ikke akkurat lest så mye av serien. Ble ferdig med Narcissus in Chains for en stund siden, og har nylig begynt på Cerulean Sins. Alle bøkene handler om et slags mysterium som skal løses. Mange av de tidligere bøkene handler om en mordsak som Anita Blake er med på å løse. Ofte blir morderen presentert tidlig i boka, og jeg blir ofte ganske sjokkert når man mot slutten får vite hvem som har begått drapene. Etterhvert kan sakene bli kidnapping, misbruk og lignende. Så jeg vil si at de kan fungere som gode overnaturlige krimbøker også, for de som liker dette. Det er også en del kjærlighet i dem, hvis du enda ikke har gjettet det er det trekantdrama - Anita, Jean-Claude og Richard. Men dette utvikler seg ganske ekstremt utover i serien, men mer skal jeg ikke si om den saken. 

 

Hvis du er interessert i å sjekke ut nettsiden til forfatteren som hun bruker som en slags blogg er dette nettadressen: http://www.laurellkhamilton.org/ 

 

Tror jeg avslutter innlegget nå, før jeg røper for mye. Dessuten fikk jeg skikkelig lyst til å fortsette lesingen jeg allerede har startet på. 

 

- BaadBlood

Hvorfor ta selvmord?

Hvorfor ønsker noen å fryse ut en person?

 


 

Flere av dere har spurt meg om hvorfor jeg ønsket å ta selvmord. Hva drev meg til det? Dette innlegget skrev jeg noen få dager før forsøket, og jeg vil si at det forklarer en del. Det rant rett og slett over for meg, det ble for mye. Jeg takler ikke lenger livet. Håpet jeg hadde hatt for menneskeligheten forsvant totalt. Jeg postet det aldri til dere, men her er det - uendret. 

 

I går var jeg hos Høylytt på en såkalt "jentekveld". Det var grusomt kjedelig. Det eneste vi gjorde var å sitte der og snakke. Jeg trengte å trekke litt luft, så en av jentene i gjengen ble med meg ut. Jeg kan like godt introdusere dere for henne også. La oss kalle henne for Guttejenta. Hun er veldig guttete. Hverdagsklærne hennes er ekstremt guttete, og hun pynter seg nesten aldri. Jeg kan ikke huske å ha sett henne i en kjole. Hun er som regel nøytral når det kommer til diverse krangler og uenigheter som oppstår innad i gjengen. Hun er ganske lav, litt lubben og har kort svart hår. Hun har ikke noe spesielt forhold til noen av de andre jentene. Hun er en av de menneskene som bare er der. 

 

Da vi gikk ut i den rene og kalde natteluften ble jeg veldig lettet. Det var mye bedre enn den tunge og kleine stemningen der inne. Vi gikk langs gangveien, og da bestemte Guttejenta seg for å slå an en prat. Hun fortalte meg i veldig korte trekk at gjengen hadde planlagt at de skulle møtes dagen etter hos Kontrollfriken. De hadde alle blitt enige om at jeg ikke skulle få vite om det. Da jeg spurte hvorfor var svaret rett og slett at Kontrollfriken ikke likte meg. Hun hadde ikke lyst til at jeg skulle være en del av gjengen. Jeg fikk også høre en del stygge kommentarer og lignende de andre hadde kommet med på andre jentekvelder og fester de ikke hadde invitert meg til. 

 

Jeg følte meg skikkelig dårlig. Ikke fordi de ikke ville være venn med meg, skal jeg være helt ærlig bryr jeg meg ikke så mye om akkurat den delen. Jeg ble dårlig fordi de alle sammen har holdt dette skjult for meg, og latt som om vi alle har vært gode venner. Ja, det har vært drama og krangling hele tiden, men folk har latt som om de faktisk har likt meg. Nå tror jeg ikke jeg takler mer av dette her. Jeg begynte endelig å føle meg en del av noe mer, en venngjeng, men så viser alt seg bare å være tull. Hvorfor later de som om de vil være venn med meg når de egentlig ikke har lyst? De baksnakker meg garantert hver gang jeg ikke er med dem. Jenter er så ondskapsfulle. Jeg kommer aldri til å tilgi dette. Da vi gikk inn igjen fortsatte de å late som ikkenoe, det ble for mye for meg - og jeg dro hjem. For alltid denne gangen. 

 

- BaadBlood

Noen fra UiB her?

Jeg bare lurte på om det kanskje var noen her fra UiB?

 


Etter alt som har skjedd ønsker jeg å fokusere litt på fremtiden de neste dagene. Den nærmeste fremtiden jeg kan tenke på må være studietiden. Derfor hadde det vært supert om en av dere studerte ved UiB (Universitetet i Bergen), eller rett og slett bor i Bergen, kunne fortalt meg litt om det. Jeg har før snakket med mange elever og lærere som kommer til skolen for å informere om diverse universiteter. Jeg har alltid tatt kontakt med de fra Bergen, men jeg vet ikke hvilke spørsmål jeg skal stille. Jeg vet ikke hva jeg lurer på, men jeg vet at jeg lurer på ting. Jeg har veldig lyst til å studere arbeids - og organisasjonspsykologi, så jeg har søkt på dette i Bergen. Derfor hadde det vært helt supert om en av dere kunne kontakte meg, og dermed fortelle meg litt om Bergen eller UiB. 

 

Det er ingen hemmelighet at jeg har store problemer med å være sosial og holde samtalene i gang, derfor håper jeg noen der ute ønsker å fortelle meg ting de skulle ønske noen fortalte dem før de begynte å studere. Hvis du leser dette og har bestemt deg for at du også vil studere ved UiB kan du godt kontakte meg - så kan vi undre på hvordan det kommer til å bli sammen. Jeg vet helt sikkert at jeg kommer til å studere i Bergen, og har søkt mye forskjellig der. Det hadde vært veldig fint å bli kjent med noen på forhånd, fordi jeg har som sagt store problemer med å bli kjent med nye mennesker. Selv om du kanskje ikke skal studere det samme som meg vil du gå på samme skole som meg. Om jeg bare hadde visst hvem en person er ville det gjort den første tiden tusen ganger lettere. 

 

Hvis du ikke har blogg, men likevel ønsker å kontakte meg angående dette, så send gjerne en mail. Mailen min står skrevet opp i bloggbeskrivelsen, eller hva det heter, men jeg kan like godt skrive den ned her også. BaadBlood@live.no Så enkelt som det. Jeg ville ihvertfall satt ekstremt stor pris på om noen kunne tatt kontakt. Jeg gleder meg veldig til å komme meg ut i livet, men jeg er redd for å bli utstøtt som før. Det blir bare vanskeligere og vanskeligere å få venner for hvert år som går. Jeg har ingen jeg kan kalle vennene mine nå. Dette gjør at jeg blir redd for fremtiden. Redd for studietiden, og redd for Bergen. 

 

- BaadBlood

 

#UiB #Student #Fremtid #Angst #Redsel #Frykt #Ensom

Jeg lever enda

Jeg er fortsatt i live, tro det eller ei. 

 


Jeg må virkelig beklage for at jeg ikke har fått sagt ifra til dere, men alt skjedde så plutselig. Rundt juletider eksploderte depresjonen over meg. Jeg hadde rett og slett ikke kontroll på det som skjedde rundt meg lenger. Minnene er enda for vonde til å ripe opp i, men ekstremt kort sagt - jeg prøvde å ta selvmord. Jeg våknet opp på sykehuset med foreldrene mine, søsknene mine og psykologen min. Jeg vet ikke helt om dere kan forstå hvordan det føles, men det er absolutt grusomt. Jeg prøvde å ta livet mitt, men jeg feilet. Jeg var sikker på at jeg var død, borte for alltid. Så våkner jeg opp til den grusomme og nådeløse virkeligheten. Vet dere hvor flaut det egentlig er? Nå vet foreldrene mine om hvor mye jeg har slitt, noe jeg ikke ønsket skulle skje. Søsknene mine gråter hver gang de møter meg fordi de er fra seg av glede for at jeg lever. Psykologen min har begynt å ta alt så ekstremt mye mer alvorlig, mens psykiatreren egentlig bare har satt opp medisindosen. Uansett hvor mye jeg har prøvd å skjule det, så har ryktene gått. Nesten alle vet hva som har skjedd. Hvis jeg går ute kan jeg føle folks blikk i ryggen. Jeg hører at folk snakker om meg med en gang jeg snur ansiktet mitt vekk fra dem. Alt ble rett og slett bare mye verre. 

 

Hvis jeg ikke hadde prøvd å ta livet mitt kunne jeg sikkert ha fortsatt som vanlig etter ferien. Jeg kunne klistret på et smil og fungert nogenlunde normalt. Det går ikke lenger. Alle vet hva som har skjedd. Folk stirrer, snakker, nikker mot meg og halvveis peker på meg i skjul. Som om jeg ikke skammer meg nok fra før av i forhold til situasjonen med foreldrene mine. Mennesker kan virkelig være grusomme. Jeg skjønner jo at det kanskje har kommet som et sjokk på mange av dem. Jeg forstår at de trenger å snakke ut om ting seg imellom, men de behøver da ikke gjøre dette når jeg er der. Jeg tørr ikke sette foten min ut av huset lenger i frykt for å møte slike blikk. Jeg får telefoner, meldinger og facebookmeldinger av folk jeg egentlig ikke vet hvem er. Andre liker bildene mine og kommenterer hjerter og lignende. Tror de virkelig at år med mobbing og utestengning kan gjøres opp med noen likes og kommentarer? Kanskje de også har en bitende skyldfølelse. 

 

Jeg kan aldri gå tilbake til mitt vanlige liv. Etter flere samtaler med psykologen min på sykehuset ble jeg lagt inn. Min største frykt. Det skulle bare være midlertidig, en liten stund for å være sikker på at jeg ikke kom til å prøve selvmord enda en gang. Det er her det faktum at jeg ikke fikk sagt noe til dere kommer inn. Jeg fikk ikke lov til å bruke data eller noen form for internett. De var redde jeg skulle søke opp ting om meg selv på nettet, prøve og finne ut hva samfunnet sa om meg. De trodde ikke jeg kom til å takle sannheten der ute ved at så mange hadde fått vite om hendelsen, de hadde rett. Jeg hadde aldri taklet det så tidlig etter selvmordet. Jeg trodde at bare noen få hadde fått innsikt i det som hadde skjedd. Etterhvert ble jeg presentert for virkeligheten. Psykologen min tok meg med på turer til byen, og lærerne mine kom på besøk for å hjelpe meg til å ta igjen det stoffet jeg hadde mistet på skolen. De var alle veldig instilte på at jeg skulle komme meg tilbake til mitt gamle liv. 

 

Jeg fikk endelig komme hjem permanent etter flere turer inn og ut. Jeg har ikke lenger lov til å gå hvor jeg vil og gjøre hva jeg vil. Det må alltid meldes fra til noen, og jeg skal helst ikke være alene den første tiden. Jeg skjønner dem jo godt. De vil ikke miste meg. Kanskje de bare ikke ønsker den fæle oppmkerksomheten de ville fått om jeg faktisk tok selvmord. Jeg vet ikke om min behandling etter selvmordsforsøket mitt var veldig ekstremt eller ikke. Det eneste jeg fikk vite var at de hadde skreddersydd en ordning for meg, som om det skulle få meg til å føle meg noe bedre.

 

Tusen takk til alle dere som har sendt meg meldinger der dere har spurt om hvordan det går, eller hva som skjer. Jeg setter pris på at dere bryr dere om meg, selv om dere ikke kjenner meg. Det betyr kjempe mye for meg at det faktisk er noen gode og snille mennesker der ute med såpass store hjerter. Jeg skal snart tilbake på skolen igjen. For tiden er jeg bare hjemme med besøk av psykologen og psykiateren innimellom. Lærerne kommer innom, og jeg vet at flere elever på skolen har spurt om de kan komme - men de får ikke lov. Verken av meg eller psykologen min. Jeg er ikke klar for store sosiale flokker med mennesker enda. Den fæle følelsen av igjen å bli utstøtt fordi jeg er annerledes. Før visste de ikke at jeg ikke var som alle andre, nå vet de det. 

 

- BaadBlood

 

#Selvmord #Hverdag #Tilbake #Mobbing #Livogdød #Døden #Sykehus #Psykisk 

Del 3 - Erik

En underlig sent av.. 

 


 

Timen til Fru Hansen var endelig ferdig. Jeg spratt opp fra stolen, skjøv håret vekk fra øynene og begynte å pakke sammen skolesakene mine. Jeg kikket litt rundt meg. Nesten alle de andre var ferdige med pakkingen allerede. Jeg hadde aldri forstått hvordan de klarte det. Bare noen få sekunder etter at læreren hadde avsluttet timen så var de ferdige med pakkingen og alt. Flesteparten av klassen hadde allerede stormet ut av døren. I et halvhjertet forsøk på å være normal dro jeg sekken opp på ryggen og spaserte mot døra. 
"Erik," hørte jeg en skrøpelig intens stemme si.
Jeg snudde meg saktere mot Fru Hansen.
"Jeg synes du burde være igjen her litt. Jeg tror vi trenger å snakke om diverse.. Ting."
Det var som om hun spyttet ut hvert eneste ord. Jeg ble bare stående igjen. Stiv av skrekk ville kanskje noen ha beskrevet meg. Jeg var teknisk sett ikke redd for Fru Hansen. Hun var en gammel dame som trodde jeg var en slags pøbel eller noe. Det jeg var redd for var makten hun hadde over meg. Akkurat når hun ville kunne hun ta en telefon hjem til meg. En telefon som kunne forandre alt. Hjemmesituasjonen min var ikke så alt for bra sånn som den var nå, men hvis Fru Hansen fikk det som hun ville så ville hele situasjonen bli forandret til det verre.
Jeg ble stående og se på henne til alle de andre hadde forlatt klasserommet. Da døra smalt igjen bak den siste stakkaren som hadde vært igjen lengst satte Fru Hansen seg ned på en stol. Blikket hennes var festet på meg. Som om jeg var byttet hennes. Jeg beveget meg mot en ledig stol like ved den hun hadde satt seg ned på. Jeg satte meg ned og rettet blikket opp mot henne. Hun fiklet med neglene sine, men da hun oppdaget at jeg så på henne sukket hun tungt.
"Er det noe galt Erik?" Spurte hun intrengende.
Jeg ristet på hodet. Det var mye som var galt, men det var ikke noe jeg ønsket å dele med henne. Den heksa.
"Erik..," begynte hun mildt. "Du var en av mine aller beste elever. Nå kommer du for sent, du gjør ikke lekser og prøvene dine blir bare dårligere og dårligere for hver gang. Jeg vet at tenårene kan være en vanskelig periode for de fleste. Kanskje du trenger noen å snakke med?"
Dette var et godt eksempel på hvordan Fru Hansen var. Hun latet som om hun forstod situasjonen du var i, og hun prøvde å vinne deg over ved å si hvor mye hun brydde seg og lignende. Sannheten var at hun bare lette etter en grunn til å hogge meg ned. Hun ønsket ikke det beste for meg. Hvorfor skulle hun gjøre det? Hun var en fremmed. Jeg bet tennene sammen for ikke å bryte ut med noe upassende. Jeg ville ikke gi henne en grunn til å ringe foreldrene mine. Det ville vært selvmord.

 

Fru Hansen reiste seg raskt opp fra den slitte stolen hun hadde sittet på. Stolen vippet litt frem og tilbake etter at hun hadde fjernet vekten sin fra den. Jeg syntes nesten synd på den ynkelige lille stolen som stod der helt forsvarsløs mot Fru Hansens fyldige rumpe. 
"Hvis du trenger noen å snakke med så er jeg her for deg."
Dette fikk meg til å reise meg raskt. Jada, jada. Hun var vel her for meg sånn at hun kunne ringe foreldrene mine og ødelegge livet mitt. Jeg ga henne et raskt nikk før jeg kastet meg mot døren i redsel for at hun skulle finne frem en nøkkel og låse den til evig tid. Jeg dyttet ned håndtaket, og døren gikk opp. Et lettet sukk presset seg frem i halsen min. Jeg klarte ikke å stoppe det. Jeg slengte døren opp før jeg gikk ut. Bak meg hørte jeg Fru Hansens stemme, men jeg stoppet ikke.
"Jeg mente det jeg sa med at jeg kommer til å ringe foreldrene dine!"
Ropte hun bak meg. Som om jeg ikke hadde forstått at hun kom til å ringe foreldrene mine hvis jeg ikke gjorde som hun ønsket. Snakk om å misbruke makten sin grenseløst.  

 

Jeg rundet av ved neste hjørne og gikk ned en trapp. Før jeg visste ordet av det befant jeg meg bak skolen. Ingen oppholdt seg her. Jeg satte meg ned på bakken mens jeg lente hodet inn mot murveggen. Jeg hadde noen få minutter på meg før neste time begynte. Bare noen få minutter til å reflektere rundt hvorfor jeg egentlig lever. Dette var et mysterium selv for meg. For min del kunne jeg like godt ende det her og nå, men det ville kanskje vært tragisk å dø på skolen. Det syntes ihvertfall jeg. Solen syntes ikke der oppe på himmelen. Den var gjemt bak flere grå skyer som nektet å gi slipp på plassen sin. Likevel ble jeg plutselig fylt opp med en slags varme. Jeg ble varmere og varmere. Etterhvert begynte jeg å hive etter pusten. Synet mitt måtte ha blitt ødelagt; for jeg så det som var fremfor meg, men det ble hyppig avbrutt av synet et tempel eller noe liknende. Jeg kunne plutselig lukte en svak sent av røkelse. Jeg presset sammen øynene i frykt for at det var noe galt med meg. Kanskje dette var døden. Kanskje jeg døde nå. Hodet mitt begynte å spinne kraftig, og jeg kjente at en hard hodepine ble slynget over meg. Jeg hadde lyst til å gråte, til å skrike ut i smerte, men det gikk ikke. Hodepinen forsvant. Jeg åpnet øynene. Nå så jeg ikke skolegården lenger, bare det tempelet som hadde avbrutt synet mitt tidligere. 
Det stod der, jeg var helt sikker. Rett fremfor meg. Et gigantisk, nydelig tempel. Veldig gammeldags bygd, men likevel helt ubeskrivelig vakkert. Jeg forstod ikke hvor jeg var, eller hva som hadde skjedd. Likevel kunne jeg kjenne en slags lettelse. Luften var ren, og det var umulig å ikke smile når jeg pustet inn den herlige luften. Varmen hadde forsvunnet. Jeg var verken for varm eller kald. Jeg hadde ikke vondt noen steder oppdaget jeg med ett. Dessuten følte jeg meg ikke trist lenger. Jeg manglet ikke noe. Jeg var fullkommen. Etter en stund i rent sjokk forstod jeg at jeg måtte utforske dette tempelet. Jeg nærmet meg den store og lange trappen saktere. Jeg gikk oppover. Ett og ett trinn av gangen. Da jeg satte føttene mine helt øverst åpnet den store, tunge dobbeltdøra seg. Der inne lyste det så sterkt at jeg ikke kunne se noen ting. Jeg gikk inn likevel. 

 

En følelse av herlighet og kjærlighet kom over meg. Jeg strålte. Synet mitt vendte seg til det ekstreme lyset, og en gammel mann kom til syne langt inne i tempelet. Han snudde seg sakte mot meg. Både skjegget og håret danset i hver eneste bevegelse han gjorde. 
"Erik," sa han med en rolig og fattet stemme. 
Mannen kom gående mot meg. Jeg burde kanskje ha følt meg truet, men det gjorde jeg ikke. Jeg følte meg hjemme. Mannen stoppet rett fremfor meg. 
"Velkommen, Erik." 
Jeg nikket ivrig til mannen. Smilende. Så kom tvilen krypende over meg. 
"Hvor er jeg?" Klarte jeg å stamme frem. 
"Du er her, i Tempelet. Vokterens hjem." 
"Jeg forstår ikke.."
"Kom med meg, Erik, så vil du forstå." 
Den gamle mannen tok hånden min og dro meg med bort til en gammel bok som var plassert oppå et podium. Boken var gigantisk. Mannen nikket til meg da jeg strakk hånden min ut for å kjenne ved den. Det var som en slags godkjennelse av handlingen jeg var på vei til å utføre. Den skjelvende hånden min møtte den rue overflaten på boka. Med ett kom en flom av energi innover i kroppen min, og jeg så alt. Jeg så hvordan jorden oppstod, og jeg så hvordan de syv forskjellige verdnene hadde levd i harmoni i utallige mange år. Dessverre hadde denne harmonien blitt brutt, og flere farer truet. Det var mange som ønsket å gjøre slutt på det lille samarbeidet som gjenstod. Hvis dette skjedde, kom alle verdenene til å bli fortapte. De kom etterhvert til å forsvinne. En dag ville det bli som om de aldri hadde vært der. Jeg rev armen min vekk fra boka og så på den gamle mannen med store øyne. 

 

"Du er Vokteren! Det er du som beskytter de syv verdnene," sa jeg skjelvende. 
Han nikket.
"Ja, du fikk det rett, gutt."
Vokteren lo litt, men latteren ble stoppet av et stygt hosteanfall.
"Mitt navn er Trawen. Jeg kommer fra Huwan. Du, Erik, er min etterfølger. Snart skal du lede de syv verdnene, og du skal beskytte dem som om de var dine egne."
"Hvordan skal jeg klare det? Jeg er bare en dum liten gutt," spurte jeg ynkelig.
"Aldri si det igjen!"
Trawen hadde hevet stemmen.
"Du er den utvalgte. Du er ikke dum, du er en av de smarteste det går an å få. Du er kanskje en liten gutt for øyeblikket, men du vil vokse og du kommer til å lære."
Etter denne lille skjennepreknen ble jeg bare stående og  glane på ham. Trawen begynte smått og humre. 
"Du skal selvfølgelig ikke gjøre dette alene. Jeg har allerede begynt å lokalisere Hjelperne."  

Spørsmålsrunde - Svar 2

Da gjør jeg meg ferdig med spørsmålene dere stilte. 

 


 

Sjekk ut: http://hellemu.blogg.no/

 

Siden jeg fortsatt er litt usikker på hva jeg skal skrive til dere videre tenkte jeg at det var en perfekt tid til å svare på resten av spørsmålene dere sendte til meg. Jeg er en sånn typisk person som starter med ting, men som ikke akkurat er så flink til å gjøre disse tingene ferdige. Jeg ønsker ikke at denne bloggen skal bli enda et slikt sted i livet mitt. Nå har jeg startet en spørsmålsrunde, og jeg har kommet middels ved å svare på halvparten. Nå er det på tide å ta resten. Ofte må jeg ta meg selv i skinnet for at jeg faktisk skal bli ferdig med ting. 

 

For dere av dere som lurer på hva som kommer videre så har jeg halvveis planlagt en ny del av Hjelperne. Jeg regner med at dette innlegget kommer i morgen. Så, til spørsmålene. 

 

 

 

Hvis du kunne velge. Ville du ha slettet alle dine psykiske problemer slik at du aldri har opplevd dem, eller ville du ha beholdt dem og alle dine livserfaringer du har fått grunnet dem.

Du kunne da enten levd et liv uten den smerten og de vonde, vonde minnene samt å leve med sykdommen. Eller du kunne ha vært den du er i dag. Med dine livserfaringer andre kanskje aldri vil få, samt din utrolige styrke.
- Dette spørsmålet er veldig interessant. Mest sannsynlig mitt favorittspørsmål for denne gangen. Du viser ikke bare at du har lest bloggen og forstår hva den handler om, men at du faktisk bryr deg om dette. De andre som har laget spørsmål her har kanskje bare kommentert vilt uten å vite hva kjernen i det hele er. Jeg har tenkt over dette en stund nå, og jeg har funnet ut at svaret for meg er ganske enkelt. Selvfølgelig ville jeg ha sluppet all mobbingen, utestengningen, det faktum at foreldrene mine aldri klarte å være sammen og alle de vonde dagene, kveldene og nettene i livet mitt. Jeg ville gitt nesten hva som helst for å glemme alt sammen. Det har kanskje gjort meg sterk, men jeg må ha vært sterk nok fra før av også. Grunnen til at jeg var personen som ble mobba var mest sannsynlig fordi jeg sa imot noen av jentene i klassen en av de første ukene i førsteklasse. Så jeg må ha hatt mot og styrke bare da. Styrke til å si imot når jeg selv vet at de "kule" tar feil. Jeg ville nok vært en helt annen person hvis jeg ikke hadde blitt undertrygt på den måten jeg ble. Mest sannsynlig hadde jeg vært en typisk partyberte som sminket seg hver dag, kjøpte de dyreste klærne og de dyreste produktene for å holde huden perfekt. Selv om jeg ikke liker berter ville jeg fortsatt valgt dette fremfor mobbingen. 

Spørsmål fra: http://becken93.blogg.no/

 

 

Har du noen gang elsket noen mer enn deg selv?
- Ja, det har jeg. Mine tre ekser og min søster er de fire jeg kunne gitt livet mitt for. Mennesker jeg mest sannsynlig hadde dødd uten. De som mest sannsynlig har reddet livet mitt er de jeg ønsker å ofre meg for, og det er dermed disse menneskene jeg elsker høyere enn meg selv. Søstera mi fordi hun alltid har vært min eneste venn. Det er hun jeg ser på serier med og filmer. Det er hun jeg leser samme bøker som og snakker om dem etterpå. Det er hun og jeg som sminker hverandre, ler og har det gøy sammen. Det er vi som utvikler forskjellige historier sammen. Hun er den eneste som alltid har vært der for meg. Selvfølgelig krangler vi innimellom, men det gjør alle. Det er aldri langvarig uansett. Vi låner sminke av hverandre, klær av hverandre, sko av hverandre. Jeg hadde nok ikke vært i live i dag om det ikke hadde vært for henne. Hvis jeg ikke kunne ringe gråtende til henne og spørre om hun ikke kunne droppe venninnen sin og komme hjem til stakkars meg isteden, bare fordi jeg hadde opplevd noe vondt, da hadde det nok gått galt en dag. Min første kjæreste. Det var spesielt, kanskje fordi det var min aller første forelskelse. Vi hadde et langt, men usunt forhold. Han reddet livet mitt. Hadde det ikke vært for ham hadde jeg ikke overlevd en ekstremt tung og dyster periode i livet mitt. Når det kommer til eks nummer to så hadde jeg ikke overlevd uten ham fordi det er han som fikk meg til å komme over den første eksen min. Jeg elsket dem begge så alt for mye. Min nåværende kjæreste er den søteste og livligste personen jeg noen sinne har møtt. Det er kanskje sant at motsetninger tiltrekker hverandre? Uten ham ville livet mitt vært kjedelig, dødt og vanvittig tungt å bære. Som sagt har han vært vennen min veldig lenge før dette kjærestestyret kom på banen, og som bestevenn var han faktisk den beste. Det at han alltid søtter meg, hører på meg og ønsker å være en del av livet mitt har ikke forandret seg. Bare jeg tenker på ham så begynner jeg å smile. Det må da være et godt tegn?

 

Hva liker du best av disse tingene: solbriller, mascara, lipgloss, bok, kjole?
- Hmm.. Mascaraen ville jeg nok ikke ha valgt fordi da måtte jeg nesten ha tålt mer sminke for å kunne bruke. Jeg føler ihvertfall at det ofte kan se litt teit ut å bare bruke mascara. Bøker er noe jeg er veldig glad i, det eneste problemet er at jeg så sjeldent får tid til å lese. Jeg hadde altså aldri fått tid til å bruke den, da er det ikke akkurat noe vits i å velge den. Lipglosser er veldig klissete, og jeg er ikke så veldig fan av dem. Jeg foretrekker leppestifter som ikke bare holder mye lengere, men som også ikke klistrer seg fast i håret. Dermed ligger valget mellom solbriller og kjole. Jeg har ekstremt mange solbriller, men jeg bruker dem sjeldent. En kjole kan man uansett bruke året rundt. Hva skulle jeg ha hatt på meg i bursdager, jul og diverse andre anledninger om jeg ikke kunne ha hatt på meg en kjole? Jeg tror nok at valget mitt ville ha falt på kjole. 

 

Hva elsker du å gjøre på fritiden?
- Siden jeg allerede har fått et spørsmål om hva jeg liker å gjøre på fritiden tenkte jeg at jeg kunne si veldig kort hva jeg liker å gjøre mest av alt i hele verden. Altså velge ut absolutt en ting. Jeg håper dette er greit for deg også. Først tenkte jeg at det kom til å bli en veldig vanskelig oppgave, i og med at jeg er så glad i å ta vare på min egen kropp. Så kom jeg på en ting som betyr mer for meg enn noe annet - kjæresten min. Det aller beste jeg vet i hele verden er å være med ham. Han får meg alltid til å smile, uansett hvor trist jeg er. Bare å se ansiktet hans, eller å høre stemmen hans får gleden til å bruse opp i meg. Jeg er ikke i tvil om at jeg elsker ham. Så det jeg elsker mest av alt å gjøre på fritiden er å være med min fantastiske kjæreste.

 

Liker du å lese?
- Ja, jeg er veldig glad i å lese. Det å kunne slippe alle bekymringer og dukke inn i en slags magisk fantasiverden er en helt fantastisk følelse. Dessverre har jeg alt for liten tid for dagen. Jeg har alt for mye å gjøre med skolen til å kunne lese i bøker. Det blir litt nå og da, men jeg kan virkelig ikke sette meg ned og faktisk lese over lang tid. Det er ganske trist. Hver gang jeg åpner boken så er det noe jeg ikke husker av det som har skjedd. Jeg har falt ut av handlingen. Det ødelegger veldig for leseropplevelsen. 

 

 Er du en 1D jente eller en som elsker Jb?
- Absolutt ingen av delene. Synes dette spørsmålet var litt rart. Ikke alle jenter liker enten Justin Bieber eller One Direction. Det er jenter som liker begge deler, og jenter som meg som absolutt ikke liker noen av dem. Jeg er ikke en av de som går rundt og sier at jeg hater dem, men jeg liker rett og slett ikke den type musikk de har. Jeg lever for metal, ikke for.. Hva de enn synger.  

Spørsmål fra: http://redheadblog.blogg.no/ 

 

 

Tusen takk for alle spørsmål som har blitt sendt inn. Det har vært veldig koselig å svare på dem, og jeg håper at dere har lært litt mer om meg. 

 

- BaadBlood

JEG ER PÅ TOPPLISTEN I NORGE

Wow.. Jeg har faktisk kommet opp på topplisten i Norge. 

 


 

Sjekk ut: http://sunnivaeekdahl.blogg.no/

 

Dette er nesten litt uvirkelig. Jeg, en helt vanlig jente som blogger om ting som ikke har noe å gjøre med mote osv, har kommet på bloggtopplista. Ja, topplisten på blogg.no. Tusen takk til alle mine faste lesere som har fulgt meg i lengere eller kortere perioder. Jeg synes det er helt fantastisk å logge inn på bloggen min for å se hvor mange av dere som fortsatt følger meg. Etter en liten dødperiode når det kommer til blogging kan jeg fortsatt se at flere av dere har vært innom for å sjekke om jeg har skrevet noe nytt. Da får jeg ekstremt dårlig samvittighet. Her kommer dere inn hver eneste dag, dere støtter meg ved å gjøre dette, også svikter jeg dere ved å ikke skrive hver dag slik jeg har lovet. Det er rett og slett grusomt. 

 

Hvor mange innlegg har vel ikke vært unnskyldninger for at jeg ikke har fått tid til å blogge? En stor del av dem ihvertfall. Nå skal jeg prøve å skjerpe meg på dette. Jeg vet at jeg har sagt det før, men denne gangen er jeg mer gira på å skrive. Det kan selvfølgelig ha noe med at jeg faktisk har kommet på denne store, skumle topplisten. Jeg er ikke i topp 50, så dere må isåfall trykke på topp 200 for å få opp min blogg. Jeg ligger på plass 129. Dette er kanskje ikke en plass som betyr så ekstremt mye, men jeg er bare glad for at såpass mange faktisk ønsker å lese min blogg. Tenk dere at så mange mennesker leste min blogg i går. Det kan være fordi jeg hadde et innlegg om et ekstremt viktig tema, på en annen side har nesten alle de samme leserne kommet tilbake igjen i dag. 

 

Her kan dere se topplisten for i dag, og min fantastiske 129ende plass. Jeg er veldig glad i dere alle sammen. Det er helt fantastisk at vi sammen har fått til dette. Jeg kan ikke ærlig si at jeg tror jeg kommer til å holde meg på topplisten, eller klatre oppover. I morgen er jeg mest sannsynlig ikke der, ihvertfall ikke i overimorgen. Likevel er jeg utrolig stolt av at dette faktisk har skjedd. Da jeg hadde blogg i mine fjortisår var jeg faktisk også på topplisten. Tro det eller ei. Min blogg ble veldig populær, veldig fort. Problemet var bare det at jeg ikke gadd å skrive noe mer i den. Det ble for slitsomt etter min mening. Denne gangen er jeg en anonym person, og jeg har nesten klart å komme like langt som den gang. Det er utrolig. 

 

Jeg har tenkt litt over hva jeg burde blogge om videre. Jeg har flere forskjellige tanker om diverse temaer som mobbing, men også å få frem min historie og hva jeg gjør hver dag. Jeg lager for eksempel ofte mine egne skjønnhetsprodukter, da jeg ofte ikke tåler mye av det man får kjøpt i butikken. Jeg kan vise dere hvordan jeg gjør dette, eller jeg kan vise frem mine produkter, parfymen jeg bruker eller kanskje dere ønsker å vite hvordan jeg bleker tennene mine med ting man finner inne på kjøkkenet? Dessuten har jeg planer om å komme meg litt videre på Hjelperne historien min. Jeg har startet på neste del, jeg trenger bare litt inspirasjon til å fortsette med den slik at den blir bra. 

 

Så hvis du har noen spesielle tips eller ønsker til hva jeg kan blogge om, enten om det er livet mitt, samfunnsproblemer eller DIY (do it yourself), så kommenter det gjerne under slik at jeg ser hva dere ønsker å lese om. 

 

- BaadBlood

FEITE JENTER ER STYGGE!!!

Er det dette budskapet samfunnet ønsker å formidle? 

 


 

Det å få en eller annen dårlig kommentar slengt etter seg om kroppen sin er helt normalt i dag. Du er feit. Du ser ut som ett skjelett. Du har for stor rumpe, eller så har du en flat og kjedelig rumpe. Føttene dine er for store, eller så er de for små. Puppene dine er for små eller så ser de uekte ut. Armene dine er for feite, lårene for tynne. Er det rart i at mange mennesker der ute lider av spiseforstyrrelser? Igjennom hele barneskolen fikk jeg høre at jeg var feit og stygg, som om disse to adjektivene hører sammen på en eller annen måte. Jeg sluttet å spise da jeg gikk i fjerde klasse. Når en niåring pådrar seg anoreksi er det noe som ikke stemmer. I psykologitimene har vi nylig sett mye på hvordan hvert enkelt individ blir påvirket av andre individer som igjen blir påvirket av deres arbeid og skolesystemet som til slutt blir påvirket av samfunnet. Teknisk sett er det samfunnet som har gjort oss til de menneskene vi er i dag.

 

Tynne jenter er modeller. Tynne jenter er skuespillere. Tynne jenter er sangere. Tynne jenter er med i alle slags reklamer. Tynne jenter er de som blir vist frem i media. Jeg sier ikke at det ikke finnes unntak. Selvfølgelig er det en og annen skuespiller, værdame eller nyhetsreporter som er litt overvektig, det jeg prøver å pointere her er at vi assossierer suksessfulle mennesker med tynne mennesker. Så vanvittig mange mennesker mener at det er medias feil at kroppspresset har blitt såpass stort. Men er det virkelig det? Jeg har media og kommunikasjonskunnskap på skolen, dette er mitt andre år med faget. Jeg kan fortelle dere at media skriver om det vi ønsker å lese om. Media viser oss det vi har lyst til å se. Hvis ikke media har skrevet om noe vi ønsker å lese, så vil ikke vi kjøpe avisen eller hva det måtte være - dermed vil mediet tape penger. Betyr dette at det er vår feil da? Hver enkelt sin feil. 

 

Selvfølgelig er det ikke vår feil alene. Man kan ikke bare skylde på en person eller en gruppe mennesker når det kommer til et såpass globalt problem. Tiden går. Vi forandrer oss. Samfunnet forandrer holdninger. Under steinalderen var det faktisk de største kvinnene som ble ansett som de peneste. Det var fordi disse kvinnene hadde størst sjanse for å overleve en fødsel. Senere ble store kvinner assossiert med velferd og rikdom, fordi de hadde råd til å kjøpe såpass mye mat at de kunne bli store. Nå blir store kvinner assossiert med stygghet, latskap og McDonald's. Alle kvinner i alle størrelser er vakre i den rette personens øyne. Selv om en person er stor betyr ikke dette at personen lever av å spise på McDonald's, eller at personen er for lat til å trene. Har du tenkt på at ikke alle mennesker har tid eller krefter til å trene? Personen kan komme fra en fattig familie, og egentlig jobbe og slite hele dagen på kanskje to forskjellige jobber slik at barna skal få mat på bordet. Det finnes også personer som har sykdommer der de rett og slett ikke klarer å slanke seg uansett hvor mye de prøver. Jeg kjenner en kvinne på rundt førti år. Hver eneste helg er hun ute på forskjellige fjellturer, skiturer og lignende. Hun trener kjempe mye. Likevel er hun veldig stor. Uansett hva hun gjør går hun ikke ned i vekt. Dette er så absolutt ikke hennes feil. Så jeg synes heller ikke det skal bli sett på som en dårlig ting. 

 

Hva gjør det vel om jenta har noen få ekstra kilo? Eller om jenta har litt fett på magen, eller litt store lår? Hun burde bli elsket like høyt som alle de andre i samfunnet. Det er så mange der ute som sier at de er i mot slankepress og det kvinneidealet som flyr rundt nå. Hvis du er i mot det så må du begynne å akseptere store kvinner. Ikke assossier dem med stygghet og mislykkede personer. Assossier dem med gladhet, varme, kjærlighet og skjønnhet. Så lenge vi som individer ikke forandrer syn på kvinner kommer heller ikke media til å fremstille dem annerledes. Dermed kommer heller ikke samfunnet til å endre syn på det hele. For at dette skal bli endret kan vi ikke bare sitte og si at det burde endres, vi må faktisk gjøre noe med det. Neste gang du tenker stygge tanker om en stor person, eller behandler personen på en annen måte enn alle andre så må du tenke deg om. Tenk at personen mest sannsynlig ikke kan noe for det, og at måten personen blir behandlet på av deg kan knekke personens selvrespekt og dermed selvbildet. Hvis selvbildet blir knust kommer personen kanskje til å gå inn i en form for depresjon. Jeg regner med at de fleste vet at depresjon kan føre til selvmord. Ønsker du virkelig å være en utløsende grunn til at noen tar livet sitt? 

 

 

Hvem sier at feite jenter er stygge? Ingen håper jeg. Vi er alle forskjellige, heldigvis. En annen god ting er at kroppen vår ikke sier noe om hvordan personligheten vår er, eller vår sjanse til å lykkes i samfunnet. La hver enkelt person få være som de selv ønsker, og aksepter alle som de er. Det samme går for tynne mennesker. Det er ikke alltid like morsomt å høre gang på gang at en er tynn. Ingen burde kommentere andre menneskers kropper, uansett om man mener det positivt eller negativt. 

 

- BaadBlood

Spørsmålsrunde - Svar 1

Her kommer svarene på de første spørsmålene som ble stilt under spørsmålsrunden jeg hadde tidligere i vinter. 

 


Sjekk ut: http://kornelia00.blogg.no/

 

Jeg fikk inn 13 spørsmål. Siden jeg ønsker å gjøre dette ordentlig vet jeg at jeg ikke kommer til å rekke å skrive gode svar på alle spørsmålene akkurat nå, så jeg velger å svare på 6 eller 7 spørsmål nå, og resten neste gang. Så kan jo dere glede dere til enda en liten svardel. Det hadde vel vært fantastisk? 

 

Hvis du hadde vunnet 1 million kroner, hva hadde du brukt det på?
- Jeg ville brukt pengene på å starte opp et helt annet sted. Rett og slett for å komme meg vekk fra alt kaoset som er her hjemme. Jeg føler meg hjelpesløs. Jeg kan rett og slett ikke gjøre noe med livssituasjonen min akkurat nå. Jeg ønsker å flytte langt vekk sammen med kjæresten min, og jeg har lyst til å bli kjent med nye mennesker og føle at jeg faktisk kan få sjansen til å starte helt på nytt med bare en person som kjenner meg fra før av - nemlig kjæresten min. Pengene hadde gått med til leie av en leilighet. Ellers er jeg ikke en sånn person som bruker mye penger. Kanskje jeg hadde tatt med kjæresten min på en ferietur eller noe liknende, det hadde vært koselig. Vi har snakket om det flere ganger, men det har liksom aldri blitt noe av. Problemet er at hans foreldre ikke ønsker at han skal dra rundt helt alene enda, noe som er ganske forståelig om dere hadde kjent kjæresten min. 

 

Hva er din største drøm?
- Svaret på dette spørsmålet forandres jo ettersom jeg forandrer meg og samfunnet forandrer seg. Jeg vil likevel si at min aller største drøm har lenge vært å bli frisk. Hvis jeg noen sinne blir helt frisk og ikke lenger tenker på at jeg er feit hvert eneste sekund, eller ikke lenger ser på meg selv i speilet og tenker: "nei fysj, så stygg jeg er". Så vet jeg ikke hva jeg ønsker meg lenger. Akkurat sånn som jeg ser det nå ville livet mitt nesten vært perfekt hvis jeg hadde blitt helt frisk, men det er jo ganske usikkert. Jeg tviler på at jeg noen sinne kommer til å oppleve å være frisk. Så da vil kanskje den største drømmen min være å komme meg vekk herfra med kjæresten min, altså det jeg ville brukt en million kroner på. Usikkerheten rundt dette skremmer meg egentlig litt. Tenk at jeg ikke helt vet hva min aller største drøm er. Eller tenk at det jeg tror er min aller største drøm er noe jeg mest sannsynlig aldri kommer til å oppleve. 

Disse to spørsmålene kom fra: http://chrisbeeblack.blogg.no/

 

 

Hvor ser du deg selv om 10 år?
- Wow.. 10 år, det er lang tid. Om 10 år vil jeg snart være 29 år. Først og fremst tenker jeg meg at jeg er ferdig med utdanningen min. At jeg har fått meg en jobb som jeg trives med slik at jeg alltid kan yte mitt beste på arbeidet. Videre ønsker jeg meg et fast sted å bo. Kanskje et fint hus som jeg har planlagt ned til hver minste detalje. Jeg håper jeg har en kjæreste, eller kanskje jeg har giftet meg! Ihvertfall en person jeg elsker som jeg kan bo sammen med. Forhåpentligvis den kjæresten jeg har akkurat nå. Siden jeg snart er 29 år vil jeg vel tro at jeg kanskje har noen barn. Jeg har ikke lyst til å ha mer enn to barn, av flere grunner, men mest for barna selv. Så jeg håper at jeg ikke har brutt dette enda. Jeg kan forresten også få eneggede tvillinger, noe som er arvelig, så det kan jo bli spennende. Det mest ideelle ville nok vært å få en jente og en gutt, men det er egentlig ikke så veldig farlig for min del. Jeg ønsker bare to barn som jeg kan elske. Jeg har også tenkt at å adoptere er en mulighet, eller det å være fosterforeldre. Det kan jo hende at jeg ender opp som det om 10 år. Jeg er ikke en av de personene som elsker barn, men hvis jeg har ansvaret for noen så gjør jeg alltid mitt beste - og det burde vel være nok. 

Dette spørsmålet kom fra: http://mammaida89.blogg.no/

 

 

Kan du lage flere videoer istedenfor å bare lage historier?
- Vel.. Jeg tror kanskje ikke at du har fulgt med på bloggen min så veldig lenge. Jeg har bare en historie, og jeg har faktisk bare lagt ut to innlegg på hver. Det beklager jeg forresten ekstremt høyt, jeg skal skrive mer veldig snart! Uansett så vil jeg ikke akkurat si at historien jeg har her tar opp så veldig mye av innleggene og tiden min. Dessuten høres det ut som om du mener jeg har for mange historier, da jeg bare har en. Noe som gjør meg ganske forvirret, men det er sikkert bare det faktum at du ikke har fulgt med på bloggen. Det ser jeg også i den første delen av spørsmålet der du spør etter flere videoer. For det første har jeg aldri lagt ut en eneste video, og siden du ber om videoer regner jeg med at du mener filmer jeg har laget og ikke filmer fra Youtube. Siden jeg har valgt å være anonym på bloggen kan det være ganske vanskelig for meg å lage en form for video her inne uten å røpe hvem jeg er. For alt jeg vet kan noen jeg kjenner lese bloggen min, og de kan dermed høre hvem jeg er på for eksempel stemmen min. Dessuten hadde jeg ikke visst hva jeg skulle ha laget en video om. Så dessverre jeg kommer ikke til å droppe ut min eneste historie på bloggen for å lage videoer der jeg kanskje kan bli avslørt.  

Dette spørsmålet kom fra: helle 

 

 

Hva er ditt flaueste øyeblikk?
- For å være helt ærlig: hele livet mitt. Jeg føler ikke at jeg har gjort annet enn å dumme meg ut, og gjøre feil hele tiden. Alle i livet mitt har lenge sett på meg som en stor feil, eller en stor spøk. Hvis jeg må velge ut det aller flaueste må det kanskje være en gang jeg var hos kjæresten min. Vi lå halvnakne i sengen hans og klina som kjærester ofte gjør. Det var ikke meningen at det skulle bli noe mer enn bare klining, men det kunne jo bare vi vite. Kjæresten min er veldig kosete og han får aldri nok av å ta på meg og kysse meg. Noe jeg synes er veldig fint egentlig, fordi han prøver aldri å få denne kosen over til sex, og det sier jo litt om hvor mye jeg betyr for ham - håper jeg. Haha. Uansett, vi lå der og hadde det ganske bra. Så kommer selvfølgelig broren til kjæresten min inn. Broren hans var sur fordi vi hadde på litt for høy musikk etter hans smak. Han braste inn døra mens han ropte navnet til kjæresten min. Da han så oss stoppet han i skrekk og forlot rommet så fort som mulig. Noe annet som gjorde dette øyeblikket spesielt ille er det faktum at jeg enda ikke hadde møtt broren hans eller noen andre fra familien deres. Så det der kom til å bli hans førsteinntrykk av meg. Dessuten er broren hans en av de som ikke akkurat er veldig sosiale, og han er kanskje litt redd for at folk kysser og lignende - ja han er faktisk eldre enn kjæresten min selv om det ikke høres helt sånn ut. Så ja, jeg vil si dette kanskje tok kaka i livet mitt. Akkurat nå synes jeg vel egentlig at det bare er gøy, men der og da var det grusomt. 

 

 Hva liker du å gjøre på fritiden?
-
Først burde jeg kanskje nevne at jeg ikke har så alt for mye fritid. Skolen tar opp ekstremt mye med alle prøvene, fremføringene, innleveringene og leksene de pøser over oss. Jeg skjønner ikke hvordan de tenker at det er en god måte å lære på og få ungdom til å like skolen. Virkelig. De burde kanskje tatt seg et ekstra kurs i hvordan man behandler ungdom eller noe. Jeg blir nesten litt kvalm av hvordan de oppfører seg. Men ja, fritiden min. Jeg liker å se på serier, på filmer, tegne, lese bøker, lage blogginnlegg, surfe rundt på nettet, henge med venner, snakke med venner på nettet, skrive historier og bruke hjernen min til å være kreativ ved for eksempel å lage kort. 'videre går mye av fritiden min med på å holde meg selv i orden. Kroppen min. Hver morning tar jeg på meg en rekke kremer, hver gang jeg kommer hjem fra skolen og hver kveld skjer det samme. I tillegg til dette har jeg en spesiell måte å bleke tennene mine på, og å bade/dusje på. Jeg har haugevis med smykker, kremer, sminke, sko, vesker og klær så mye tid går med på å planlegge hvordan antrekkene mine skal være for resten av uken. I tillegg til dette har jeg også mye neglelakk og tilbehør til fiksing av negler, så jeg liker også å holde på med dette. Så ganske kort sagt liker jeg å se på filmer/serier, lese og skrive, være sosial og drive med ting som har fokus på skjønnhet. 

 

Hvem er din bestevenn?
-
Jeg har aldri i hele mitt liv hatt en bestevenn. Aldri. Det har rett og slett aldri vært den ene og spesielle personen i livet mitt som har betydd mye for hvordan jeg er som person. Bortsett fra kjæresten min da. Han kan kanskje ses på som en bestevenn, men bare i den perioden før vi ble kjærester isåfall. Akkurat nå føler jeg at jeg jobber litt med saken. Det er denne jenta i klassen min som jeg har prøvd å få litt mer kontakt med i løpet av de siste tre årene, men dessverre virker hun ganske uinteressert i meg og hvordan jeg er. Det hun snakker om er rett og slett bare seg selv og det hun har opplevd. Dessuten har hun en bestevenninne fra før av. Jeg føler at jeg har gitt litt opp å finne en bestevenn. Hvordan skal jeg klare å finne noen? Jeg har lett hele livet mitt, hvorfor skal denne personen plutselig dukke opp nå. Kanskje jeg egentlig ikke passer inn her jeg bor. Kanskje min bestevenn er et eller annet sted i Norge. Jeg har hatt to nettvenner som jeg kanskje ville kalt for mine bestevenner, men jeg snakker ikke med noen av de nå lenger - og de er dessuten NETTVENNER. Jeg kan ikke ha en nettvenn som bestevenn. Gutten var veldig snill, men han ble forelska i meg mens jeg hadde kjæreste også ble det bare masse store krangler og surr, så jeg snakker sjeldent med ham. Jeg er venn med han på Facebook, og jeg kan snakke med ham innimellom men vennskapet ble liksom ødelagt for lenge siden. Jenta var en veldig hyggelig og omsorgsfull person som jeg alltid kunne snakke med hvis det var noe. Hun var litt smågal, men det var bare bra. Jeg var skikkelig glad i henne, og vi snakket veldig grovt med hverandre. Jeg visste ikke at hun faktisk mente alt det hun sa. At hun hadde lyst på meg. Jeg trodde vi tulla, men neida. Så endte det opp med at hun ble sjalu på alle de andre vennene mine, sendte dem trusler og greier. Så ja. Av de tre personene som har betydd mest for meg mistet jeg to fordi de tok helt av ved å være forelska i meg, og den siste ble jo til slutt kjæresten min - men da mister man på en måte bestevenn stempelet siden jeg ikke kan bitche om kjæresten min til han. I og med at han er kjæresten min. Heldigvis trenger jeg ikke en bestevenn til akkurat det, men dere forstår poenget. 

Disse tre spørsmålene kom fra: http://vimz.blogg.no/

 

Jeg vil takke alle som har sendt inn spørsmål. Jeg håper at dere leserne mine lærer litt mer om meg, og at dere synes det er greit at jeg deler opp spørsmålsrundesvarene i to slik at jeg får mer tid til å svare på hvert enkelt spørsmål. 

 

- BaadBlood

Bildebruk

Noen gang vurdert bildevalgene mine?

 


Sjekk ut: http://thepurplemind.blogg.no/

 

De bildene jeg bruker har veldig mye å si for hvordan dere oppfatter innleggene mine. I innleggene skriver jeg bare helt tilfeldig om det jeg er opptatt av akkurat i det og det øyeblikket. Et innlegg kan gå fra å handle om kattemidhandling til å handle om vesker eller sminke. Jeg prøver selvfølgelig å begrense meg litt, men når tankene mine strømmer på og forandrer seg er det vanskelig å la være og skrive dem ned her. Jeg ønsker jo at dere skal få forståelige innlegg med godt lesestoff, men på en annen side er denne bloggen noe jeg også har laget for meg selv slik at jeg kan få ut følelser og tanker. Dermed kommer det opp et lite dilemma her. Skal jeg følge hva som er best for meg selv, eller skal jeg følge hva som er best for andre? Vanskelig valg, men jeg tror jeg har klart å velge ut en slags mellomting. Jeg håper at jeg kan fortsette å følge denne mellomtingen slik at jeg slipper å enten ødelegge for deres leseropplevelse, eller stenge inne flere følelser og tanker rundt diverse temaer .

 

Som dere sikkert har fått med dere så har jeg media og kommunikasjonskunnskap som valgfag, eller programfag heter det kanskje. Jeg vet ikke. Dette er andre året jeg har faget, og jeg føler at jeg har fått litt skikk på det. Hvis jeg ser en film så blir den analysert raskt i hodet mitt. Ser jeg en reklame tenker jeg hele tiden over hvilke virkemidler de har brukt for å selge produktet. Dette gjelder også bilder. Jeg henger mye rundt på Internett, mest fordi jeg er en ensom person som ikke har så veldig mye å gjøre. Hver gang jeg ser et bra bilde så lagrer jeg det. For at et bilde skal være bra må det ha noe i seg som gjør at jeg får lyst til å se på det over lengere tid. 

 

Bilder betyr ekstremt mye for meg. Ikke bare fordi de er fine å se på, men fordi de gir meg veldig mye inspirasjon. Et bilde kan gi meg inspirasjon til å lage et kort, noe som passer godt nå som jeg må lage julekort. Et bilde kan gi meg inspirasjon til en historie eller det kan gi meg ideer til hva jeg kan skrive til dere på bloggen, eller kanskje noe jeg kan tegne. Bildene kan også gi meg inspirasjon til å ta et annet bilde. Så her er det altså veldig mye å hente. Til tider trenger jeg inspirasjon, kanskje til å skrive en artikkel eller et kåseri på skolen, og da går jeg inn i den mappen som disse spesialbildene ligger i. Jeg blar igjennom dem til jeg finner det bildet som tiltaler meg mest. Så er det bare å sette i gang med hva enn jeg skal gjøre. 

 

Det fungerer også slik når jeg skal skrive et blogginnlegg. Jeg bestemmer som regel først hva overskriften skal være, og den lille underteksten. Etter dette leter jeg etter et slags bilde som kan si noe mer om det jeg har valgt å formidle. Hvis jeg ikke finner dette så søker jeg etter et bilde som kan understreke poenget mitt, eller et spesielt bilde som får en til å stoppe opp litt og se. Jeg ønsker at deres leseropplevelse skal bli så god som mulig, og bildene er med på å forme hvordan dere oppfatter denne opplevelsen.

 

Bildebruk er ekstremt viktig, det gjør all forskjellen. Kanskje jeg er ekstra opptatt av dette fordi jeg har media på skolen og får det trykt opp i ansiktet hver eneste dag. Eller kanskje det er fordi jeg rett og slett har en spesiell kjærlighet for bilder. Hvem vet. 

 

- BaadBlood

Skole

Hvorfor må det alltid skje så mye på skolen før jul?

 


 

Dette er det sikkert flere enn meg som reagerer på. Mot slutten av første termin, altså mot juletider, skal absolutt alle lærere presse på oss prøver, innleveringer og fremføringer. Deres fantastiske grunner til å gjøre dette er mer eller mindre tragiske. De sier at de har for lite vurderingsgrunnlag, og at de trenger noe mer. Vel kjære alle lærere, det burde dere kanskje ha tenkt på litt før! Etter et halvt år på skolen burde dere tidlig klare å se at det er noen elever dere trenger litt mer vurderingsgrunnlag på, og dermed legge inn en ekstra prøve. Dessuten tror jeg mange vil være enige i at en prøve i uka ikke ville gjort noen av oss noen spesiell stor skade. Hvis vi oftere får prøver vil også prøvestoffet bli mindre. 

 

 Akkurat nå har jeg bare så alt for mye å tenke på. Tror snart hodet mitt eksploderer i et stort kaos av tanker og følelser. Beklager det faktum at dette innlegget er det korteste jeg noen sinne har skrevet til dere, men jeg har dessverre norskskrivedag imorgen. Det kommer sikkert til å gå ganske.. DÅRLIG. Akkurat nå vil jeg bare dø. 

 

- BaadBlood

Hvem vil du være?

Ja, jeg spør deg. Hvem vil du være?

 


Sjekk ut: http://thepurplemind.blogg.no/

 

Vil du være guttejenta som bryr seg lite om utseendet, eller ønsker du å fremstrå som en vakker og motepresis jente? Vil du være den kule, populære og utadvente jenta som alle andre ser opp til, eller foretrekker du å være en rolig, stille, men kanskje veldig smart jente som sikter høyere når det kommer til utdanning? Har du Rihanna, Taylor Swift eller Angelia Jolie som idol? Uansett hvem du ønsker å være vil dette påvirke deg gjennom hele livet. Hvis du ønsker å være en person som alltid er glad, livlig og gir andre mennesker glede - ja, så kommer du til å streve for å få til dette. Du kommer til å forme livet ditt rundt den personen du selv ønsker at du skulle ha vært. 

 

Jeg skulle ønske at jeg var mer sosial. Jeg er en utadvendt person, kommer tilbake på definisjonen etterpå, men jeg føler at jeg aldri får det helt til i sosiale sammenhenger. Jeg er ikke sjenert, og jeg er ikke typen som holder meg tilbake heller. Jeg soler meg i glansen av oppmerksomhet. Hvis spotten skinner på meg så må jeg i det minste gi den noe å skinne for. Hvis jeg får oppmerksomheten så nyter jeg øyeblikket. Jeg trekker inn hvert eneste sekund, og lar det vare enda lenger enn vanlig. Jeg nyter det, føler på det og elsker det. Det at noen der ute faktisk kan se meg er helt vanvittig. Jeg har gått mesteparten av livet ved å tro at jeg aldri kunne bli noe, og at ingen kom til å legge merke til meg, men slik er det nå ihvertfall ikke. 

 

Utadvendt og innadvendt er to ord som ofte blir misbrukt i dagens språkbruk. Utadvendt betyr ikke at man er en glad og livlig person. Det betyr at man får energi av å snakke med andre mennesker. Selv om man kanskje ikke snakker mye med andre mennesker eller er mye med andre, så fungerer oppmerksomheten som godteri for hypre småunger eller som dop for dopmisbrukere. Det er noe personen elsker og begjærer, noe en må ha, og noe personen nyter når han eller hun endelig får det. Oppmerksomhet og sosial tilhørighet er ekstremt viktig for utadvendte folk. Hvis du kommer hjem fra skolen en dag og er sliten og vi sier at du har to valg: 1. bli værende hjemme og slappe av, se på en film eller lese en bok. Egentlig bare være hjemme og gjøre det du selv ønsker. Eller 2. være ute med andre mennesker. Hvis du velger nummer 1 er du mest sannsynlig en innadvendt person, fordi du mister energi av å være sammen med andre. Hvis du velger nummer 2 er du mest sannsynlig en utadvendt person fordi du søker å få mer energi av å være med andre mennesker når du allerede er sliten fra før av. 

 

I mange sammenhenger blir det å være utadvendt sett på som mye mer positivt enn å være innadvendt, men nå skal du få høre en ting - det er ikke store forskjeller på disse to typene. Det handler bare om hva som gir deg energi og pågangsmot. En innadvendt person kan likevel være mer sosial enn en utadvendt person, de sosiale situasjonene vil bare slite personen mer ut. Det å være innadvendt kan bli sett på som noe positivt da personen kan ha lettere for å klare seg selv, mens en utadvendt person kan få store problemer hvis han eller hun må være alene i en helg - eller til og med bare en dag. 

 

Jeg ønsker bare å belyse denne lille misforståelsen personer ofte har med disse to begrepene, og håper at dere bruker begrepene rett etter å ha lest dette. Tilbake til hovedtemaet. Vi finner oss et idol, en person vi skulle ønske at vi selv var. Deretter bygger vi opp livene våre rundt denne personen og prøver å bli noe lignende selv. Idolene forandrer seg gjennom livet, men du forandrer også synet på hvem du ønsker å være i samfunnet. Før syntes jeg alle som var emo og scene var skikkelig kule, og jeg ønsket å være som dem. Nå synes jeg mer eller mindre normale, sunne, pene og friske jenter er det beste - og det er kanskje ikke så vanskelig å gjette hvordan jeg ønsker å være. Hvordan vi egentlig er og hvordan vi velger å fremstå foran andre er også to vidt forskjellige ting. Personligheten din kan det være vanskelig å forandre, men etter min mening kan det gå an. Du kan lure alle rundt deg og få dem til å tro at du er kjempe positiv, men du avslører deg selv gjennom alle de negative tankene du tenker. 

 

Men.. Når man har bygget opp personligheten sin og hvordan andre oppfater seg gjennom mange år, slik at man har blitt den personen man ønsker å være - hva er da igjen å streve mot?

 

- BaadBlood

Lite blogging i det siste

Jeg har dessverre blogget veldig lite i det siste.. 

 


Sjekk ut: http://aktuellesaker.blogg.no/

 

Som dere sikkert husker hadde jeg problemer med psykologen min, og vi kom opp i en slags krangel om hvem sin feil det var. Hun mente tydeligvis at det ikke var hennes feil at hun hadde mistet nummeret mitt opptil flere ganger. Som dere nesten garantert fikk med dere så ringte hun meg gjentatte ganger for å prøve å avtale en ny time. Jeg følte meg ikke klar til å snakke med henne, og jeg bestemte meg derfor for å ikke svare. 

 

Etter flere telefoner, og mye mas måtte jeg nesten ta telefonen. Ikke fordi jeg hadde lyst, men fordi hun ringte meg mens jeg var på skolen. Uheldigvis skjedde det i friminuttet, og dermed var det flere som reagerte på at jeg ikke tok telefonen. Til slutt svarte jeg, og gikk ut på et annet rom. Jeg har rett og slett ikke råd til at folk skal se rart på meg eller tro at det er noe galt. Hvis folk begynner å behandle meg annerledes nå tror jeg ikke at jeg kommer til å klare å oppnå det å bli normal. Derfor er det veldig viktig at ingen får noen form for mistanke slik at de begynner å behandle meg på en annen måte. Jeg ønsker ikke at lærerne mine skal få vite om dette engang. Helsesøster har pushet flere ganger for å prøve å få meg til å gå med på at hun forteller det til lærerne mine. Jeg ønsker ikke å få lettere tester enn de andre, eller lettere straff hvis jeg gjør noe galt. De kommer til å synes synd på meg, og jeg takler dessverre ikke det fenomenet. 

 

Så etter en stund ble det til at jeg måtte komme tilbake til psykologen min igjen. Psykologen som jeg så absolutt ikke takler synet av lenger. Jeg må skaffe meg en ny en. Vel hun begynte å snakke som vanlig, akkurat som om ikke noe hadde skjedd. Jeg har ikke lyst til å dra tilbake til det der. Jeg føler at jeg ikke får noe igjen av timene lenger. Jeg må ha en ny. Jeg bare må. 

 

Så da vet dere hvorfor jeg ikke har skrevet noe i det siste, eller kanskje ikke. Jeg kan jo ikke akkurat forvente at dere skal tolke mine tanker og forstå hvorfor jeg velger det jeg gjør. Grunnen er rett og slett at jeg har vært alt for sliten og trist til å gjøre annet enn å sutre. Dessverre sant, og jeg er ikke stolt av det. Følte bare at dere fortjente en forklaring på at jeg plutselig kuttet ut bloggen slik jeg gjorde. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har lovet dere at jeg skal skjerpe meg og faktisk ta bloggingen på alvor. 

 

 

Jeg har sviktet dere, og jeg beklager veldig for det. Dere trenger virkelig ikke å tilgi meg, for jeg forstår dere faktisk om dere ikke ønsker det. Jeg har skuffet flere ganger nå, og jeg skal finne en måte å få straffet meg selv på for dette. Ikke selvskading eller noe fordi det har jeg endelig blitt ferdig med. Det er mer snakk om en sosial måte å straffe meg på eller lignende. Jeg må finne ut av det. 

- BaadBlood
Les mer i arkivet » Januar 2015 » November 2014 » September 2014
baadblood

baadblood

20, Bergen

Jeg er en jente på 19 år som har slitt psykisk så lenge jeg kan huske. Jeg ønsker å formidle mine erfaringer, og hvordan jeg forsøker å komme meg videre i livet. Jeg håper noen der ute blir inspirert av min kamp, eller at min kamp kan hjelpe andre til å kjempe for det samme - nemlig lykke. Hvis vi ikke kan kjempe for lykke, hva kan vi da kjempe for? Ønsker du kontakt med meg? Send meg en e-post! BaadBlood@live.no

Follow on Bloglovin

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits